Sigøynere i Norge og Tyskland: En sammenlignende analyse av fortid, nåtid og framtid

Innhold

Innledning

Frakomsten av Roma i Norge og Tyskland

Noen aspekter ved kulturen til norske og tyske reisende

Hvordan det norske samfunnet forholdt seg overfor Roma

Hvordan det tyske samfunnet forholdt seg overfor Roma

Forholdet mellom samfunnet og romaminoritet i Tyskland og Norge i dag

Historisk sammenfatning

Emnet i sammenhengen med et seminar om nazismen i Norge

Litteratur

Innledning

„Dreifach haben sie mir gezeigt, wenn uns das Leben umnachtet, wie man’s verraucht, verschläft und vergeigt, wie man es dreimal verachtet“, heter det i den tyske folkesangen „Drei Zigeuner fand ich einmal“, som ble skrevet ned i 1838 av N. Lenau. Melodien er fra 1911 og ble lagd av Th. Meyer-Steineg. Til tross for denne pejorative strofen kan man i hele sangen føle en viss misunnelse mot det frie livet som sigøynere levde:

„Nach den Zigeunern lange noch schau’n, muß ich im Weiterfahren ...“, er begynnelsen til sangens siste strofe.¹

Den samme følelsen av misunnelse får man når man hører på en låt som, så vidt jeg vet, ble skrevet av Reinhard Mey i 1972: „Musikanten sind in der Stadt“ handler riktignok ikke direkte om sigøynere men om sangere. Men hvis man ser på de vanlige fordommene folk pleide å ha mot sigøynere er det lett å erkjenne at sangen kan ha dreidd seg om denne folkegruppen før Reinhard Mey byttet ordet „Zigeuner“ mot

„Musikanten“. Sangen viser noe, som jeg også ble fortalt fra faren min og fra andre eldre mennesker: nemlig at fastboende folk vanligvis hadde en svært sterk mistro mot det reisende folket. Man trodde at de stjal hva de kunne få tak i, at de var uærlige og arbeidsskye. Men samtidig gikk det en stor fassinasjon ut fra dem, ikke minst fordi de hadde muligheten til å reise når og hvor de ville.

Ordet „Zigeuner“ hadde og har en svært negativ klang og ble, ikke minst derfor, assosiert med utrykket ‘ziehende Gauner’, selv om etnologene er enige i at begrepet stammer fra det greske utrykket

„athinganoi“, som henviser til ætlinger til gnostikeren Simon Magus og renhetslovene deres. Ordet fins i mange europeiske språk: „adsingani (latinsk), cigan (bulgarsk), tigan (romansk), cigan (polsk), cygan (russisk), tschingiane (tyrkisk), gypsies (engelsk), zigeuner (tysk), sigøynere (norsk) ... .² Tar man bare de historiske røttene i betraktning er utrykket „sigøyner“ altså ikke negativ, men heller en beskrivelse av et viktig trekk i den religiøse kulturen (renhetslovene) til en stor del av det folkeslaget denne oppgaven skal dreie seg om: Roma. „Roma“ (entall

„Rom“) er en betegnelse fra „Romani“, språket til de europeiske sigøynere, og omfatter alle folkegrupper som tilhører folkeslaget. Ordet har kommet i den politisk korrekte diskusjonen i de siste år og har (ennå) ikke en helt så negativ tendens som benevnelsen „sigøynere“.

I denne oppgaven skal jeg beskrive noen viktige trekk ved historien og nåtiden til denne folkegruppen og jeg skal gå inn på det problematiske forholdet som det fastboende flertallet i samfunnet alltid har hatt overfor den omtalte (ofte reisende) folkegruppen, som i Norge derfor nå gjerne politisk korrekt blir kalt for „de reisende“.³ Mens jeg i referatet mitt bare gikk inn på den katastrofale utviklingen i forholdet mellom den herskende norske majoriteten og den gruppen som i Norge vanligvis ble kalt for „fantene“, gikk det opp for meg at jeg visste mer om de reisende i Norge enn om Sinti, romaslekten i Tyskland. Nå har jeg også lest en del om den, og derfor skal det nå være mulig å beskrive begge deler.

Frakomsten av Roma i Norge og Tyskland

Både i Norge og i Tyskland fantes det i fortiden — og fins det i dag

— folkegrupper som er i slektskap med andre europeiske Roma. I Norge ble de kalt for „fant“ (på Sørlandet), „splint“ (på Vestlandet) og „tater“ (på Østlandet og i Trøndelag), og offisielt ble de vanligvis betegnet som omstreifer. Selv kalte de seg for „reisende“ eller „vandriar“.⁴ Det siste er sannsynligvis heller et svensk uttrykk. I Tyskland ble folkegruppen nevnt som „Zigeuner“, mens de selv kalte seg for „Sinti“.

Et hyppig — og samtidig kanskje litt tendensiøs — spørsmål er, hvor og når den reisende folkegruppen har oppstått. Svarene har vært så forskjellige som tidene da de ble stilt i. Men selv om det ennå ikke fins noe sikkert svar, kan man konkludere at svarene bygger på to forskjellige forutsetninger: noen ganger ble gruppens eksistens forklart ut fra rasiske eller etniske kriterier og noen ganger er det en sosial perspektiv som preger forklaringen.

Eilert Sundt, som noen ganger blir betraktet som den første norske sosiologen, offentliggjorde i 1850 en bok om „Fanteeller landstrygerfolket i Norge“. Han studerte ikke bare vandriarenes frakomst men også deres levemåte. Sundt mente at de norske reisende var ætlinger av storvandrere og småvandrere. Storvandrere var i Sundts øyne sigøynere som stammet fra Sør-Europa og Asia, småvandrere kom fra Tyskland og fra andre land fra Nord-Europa. Senere forskning har så vist at Sundt i prinsippet lo ganske riktig. Selv om det inntil i dag ikke har vært mulig å finne nøye ut hvor og når folkegruppen begynte reisen sin og hvilken vei den tok, gjelder det etter noen språkvitenskaplige undersøkelser for å være sikkert at de første Roma kom fra Nordvest- India.⁵ Samtidig kan man være sikkert på at de reisende alltid har blandet seg med den fastboende befolkningen i de landene folkevandringen deres kryste. Dette er vel også forklaringen på at de reisende i Norge bare i liten grad er i slekt med søreuropeiske sigøynere, men at de sannsynligvis i stor utstrekning er etterkommere av nordeuropeiske og særlig skandinaviske folk, mens slektskapet mellom Sinti i Tyskland og Roma for eksempel i Romania er mye større.⁶

Hvis folkegruppen derimot blir betraktet som et sosialt fenomen, så er det ganske stor enighet om at de reisende også er ætlinger av folk som av en eller annen grunn ble utstøtt fra et lokalt samfunn og som derfor sluttet seg til en gruppe nomader. Det er for eksempel mange som gjennom historien har mistet gård på grunn av katastrofer eller kriger. Særlig er trettiårskrigen, som gjorde mange hjemmeløs, blitt nevnt, men det er like mulig å gå tilbake til krystogene i tolvhundretallet eller utbredelsen av det osmaniske riket særlig i det fjortende århundre. Denne gruppen (sammen med den opprinnelige romagruppen) ble forsterket av folk som tjente pengene sine med arbeid som ikke gjaldt for å være enærlig oppgave: flåer, hestekastrerer, skornsteinsfeiere etc. Disse oppgavene hver absolutt nødvendige, men gjaldt til tross for dette ikke noe i lokalsamfunnet.

Best er det trolig en fremgangsmåte som tar både den sosiale og den etniske aspekten in i argumentasjonen: Betrakter man språket til de norske (og selvfølgelig også til de tyske) reisende, så ser man stor slektskap med språket av søreuropeiske Roma. Og dette språket kan føres tilbake til indiske språk. Ser man derimot på genealogiske studier, så viser de seg, at folkegruppen i Norge stammer heller fra nordeuropeere. Det er altså, mener jeg, ganske sannsynlig at flyktninger fra India og andre søreuropeiske land har blandet seg med folk fra Nord-Europa som sluttet seg av en eller annen grunn til den reisende gruppen. Desto lengre man kommer til nord, desto sterkere er den genealogiske innslag fra nordeuropeere. Dette syns, mener jeg, ganske plausibel.

Noen aspekter ved kulturen til norske og tyske reisende

Det er cirka åtte millioner Roma som i dag lever i Europa. Disse fordeler seg ulik på de forskjellige nasjonene. De fleste lever i Romania (2 Mio), Bulgaria (0,8 Mio) og Ungarn (0,6 Mio). I Tyskland er det omtrent hundretusen Sinti og Roma, mens det i Norge i dag bare bor cirka tusen. Nøye tall fins det derimot ikke fordi det er vanskelig å telle hvem som tilhører gruppen: Bortsett fra den reisende delen av folkegruppen som er sterk i slekt med søreuropeiske Roma (og som vanligvis bare blir assosiert når en taler om „sigøynere“) er det også mange som er bosatt, som stammer heller fra nordeuropeere eller begge deler. Ikke bare i Norge fins det nemlig småvandrere, som nesten ikke har forfedre fra India; dette gjelder også for „Jenische“ i Tyskland,

„tinkers“ i England og særlig Irland og „Voyageurs“ i Frankrike. Det er altså ikke riktig hvis Dagbladet, hvor jeg fant en artikkel om emnet i en lørdagsavis i juni 1997⁷, angir antallet sigøynere i Norge med 345 og setter dem på lik linje med tallet reisende som får eller har fått sosialhjelp.⁸

Når en vil si noe om kulturen til Roma generelt, så er dette vanskelig fordi de utgjør et folkeslag med store forskjeller fra land til land, fra gruppe til gruppe, gra slekt til slekt og også fra reisende til bosatte. Det er derfor nesten bare mulig å beskrive noen generelle kulturtrekk for så å sette oppmerksomheten særlig på Sinti i Tyskland og på vandriarene i Skandinavia. Generelle kulturelementer som gjør Roma forskjellige fra befolknings flertallet (men til dels også intern) er ifølge Katrin Reemtsma særlig a) behovet for å skille seg fra flertallet,
b) språket som kan være veldig dialektpreget men som stammer fra Romani,
c) den familieog slektskaporienterte sosialstrukturen,
d) former for politisk og sosial selvforvaltning, ofte men ikke alltid med en monarkisk struktur,
e) et sosialt kontrollsystem som baserer på rituell renhet og urenhet,
f) yrkestrukturen som legger stor vekt på selvstendighet,
g) en egen historieoppfatning som reisende eller som bosatte gruppe,
h) en religiøs kultur hvor en katolsk, protestantisk eller muslimsk basis blir blandet med eldre religiøse elementer fra romakulturen,
i) barnenes sosialisasjion som er veldig sterk knyttet til den voksne verden,
j) skillet mellom mann og kvinne og
k) betydningen til bryllupet.⁹

Sinti i Tyskland er i sterk slektskap med Sinti i Nord-Italia, Nederland og Belgia og med Manush i Elsaß. Som alle romagrupper skiller de seg sterk fra andre grupper og også fra befolknings flertallet, men samtidig må man si at forskjellene er mer usynlige enn folk flest forestiller seg. For eksempel er de aller fleste Sinti bosatte; mange har egen gård, andre jobber som skuespiller, musikere eller dukkespillere men har fast bolig, og reiser, om overhodet, bare om sommeren. Det er altså, i motsetning til det befolknings flertallet tror, veldig få sigøynere som ikke er bosatte! Den sosiale strukturen til Sinti og Roma ble i Tyskland mer enn i andre land ødelagt i det tredje riket. Det er særlig den sterke familieog slektskapsorienterte kulturen som ikke eller bare til dels overlevde trettitallet. Derfor stemmer folkemyten om sigøynere også her ikke lenger: farende folk er i Tyskland, om de overhodet reiser, sjelden underveis med en stor slekt.

Sinti er i flertallet katolsk (bare noen er evangelisk eller tilhører andre menigheter), men troen deres omfatter en del ikke-kristlige elementer som renhetsritene, forfedrekulten og troen på ånder av de døde. Selv om de aller fleste altså i dag er bosatte konserverer tradisjonene følelsen av den reisende levemåten, som ennå er veldig viktig for folket.

Bortsett fra den ‘opprinnelige’ delen av Roma i Tyskland som vanligvis tilhører gruppen som kaller seg for Sinti er det to andre grupper Roma i Tyskland som kom først i dette århundre. For det første er det en del de såkalte „Gastarbeiter“ som regjeringen hentet i femti-, sekstiog søttitallet. Disse Roma er i de fleste tilfeller bosatte industriarbeidere, som etter hvert hentet slekten sin til Tyskland og som lever her mer eller mindre integrert i det lokale samfunnet. For det andre er det en gruppe flyktninger fra Jugoslavia men til dels også fra Romania og andre østeuropeiske land, hvor de fikk det særlig vanskelig etter at de kommunistiske regimene ble styrtet og ettersom nasjonalismen slo gjennom. Noen har fått asyl i Tyskland, men de aller fleste har det ikke, og mange måtte allerede reise tilbake til landene sine, hvor de så hadde de enda mer vanskelig enn før.

Når det gjelder de norske reisende har jeg nesten ikke noen (troverdige) informasjoner om hvordan de lever i dag. I Dagbladet var det for to måneder siden en artikkel med tittelen „slakter sigøynersatsing“ der det het at landets myndigheter ikke vet „hvor de norske sigøynere befinner seg“.¹⁰ Jeg har lite tro på det som stod i Dagbladet, for hvis det i fortiden noen hadde oversikt over hvem som var sigøyner og hva han eller henne gjorde, så var det staten og særlig politiet. Og i Tyskland har dette ikke eller bare i liten grad forandret seg.¹¹ Det har alltid vært og er ennå vanlig at de som fra statens side beskjeftiger seg med konflikten mellom befolknings flertallet og Roma og som egentlig skulle hjelpe denne folkegruppen har mer eller mindre åpenbare fordommer. Rådgiveren Karin Zetlitz i det norske Sosialdepartementet er et av mange eksempler på dette. Hun var ifølge Dagbladet „statens sigøynerkonsulent på 70-tallet“¹² og blir derfor ukritisk sitert som en person som var positiv engasjert i saken: At hun i en bisetning uttaler at folkegruppen i hennes øyne har „generelle negative trekk“¹³ kan man derfor bare forstå hvis man vet at det var hennes og statens hensikt „å bryte med sigøynernes reising og særvaner“¹⁴. Det blir altså tydelig at formålet med den norske sigøynerpolitikken inntil nå ennå har vært å ødelegge det spesielle ved romakulturen.

Det er derfor at jeg valgte å skrive litt om hvordan de reisende levde i Norge i fortiden. På den måten er det ikke bare mulig å henvise til kulturelle differenser i motsetning til flertallet men også til den positive betydningen farende folk fikk i Norge på grunn av at de reiste rundt i landet.

En egenart av de norske reisende (i motsetning til f.e. de tyske) var at en stor del bare om vinteren drog med hest og vogn, mens de i våren byttet utstyret mot en båt. Om sommeren var det mange som reiste med skøyter. Dette gjelder i særlig grad fantene på Vestlandet. Samtidig kan man si at ikke alle reisende var så rike at de kunne reise med skøyte eller hest og vogn. Mange måtte klare seg med en enkel båt eller en esel, en sykkel eller til og med reise til fots. Man kan tenke seg at det i Norge ikke var enkelt å greie seg på den måten.

I eldre tider overnattet de reisende gjerne på gårder, men også på husmannsplasser eller i pensjonater. Der solgte de produktene sine eller jobbet på en eller annen måte. Maten fikk de ofte fra gjestgiveren, men det kunne også skje at det var omvendt hvis gjestgiveren var fattig. Ikke minst på grunn av fordommene som de reisende møtte var de mindre velkomne hos rike og mer hos fattige bønder. Den fattige befolkningen hadde sjeldnere fordommer mot den reisende folkegruppen. Hvis man ikke kunne få plass på en gård eller var på reise levde man også under åpen himmel eller i telt; noe som selvfølgelig bare var mulig om sommeren. Av og til skjedde det også at noen slekt sluttet seg sammen og grunnlagde en liten bygd. Det har altså skjedd i alle århundre at en del av den reisende folkegruppen bosatte seg som bønder, og det uten tvang fra staten.

De reisende i Norge og andre land hadde ofte spesielle erverv, som enten gjorde det mulig eller nødvendig å reise fra bygd til bygd. Mennene behersket ofte en håndverksyrke i et av de følgende områder:

[...]

¹ se Klusen, Ernst: Deutsche Lieder. Frankfurt a.M. 1995. S.542 og 843

² se Reemtsma, Katrin: Sinti und Roma. Geschichte, Kultur, Gegenwart. München 1996. S18 3 se Schlüter, Ragnhild: De reisende. En norsk minoritets historie og kultur. Oslo 1993.

⁴ Se Schlüter S13 ff. 5 se Reemtsma S.13 ff

⁶ se Schlüter S.13 ff og Reemtsma S.13 ff

⁷ Takk for at jeg fikk artikkelen tilsendt, Kari! Den var interessant, særlig fordi den var så problematisk. Jeg skal komme tilbake til den senere.

⁸ Se Schlüter S.18 og Reemtsma S.57 ff.

⁹ se Reemtsma S.60 ff.

¹⁰ se Ergo: Thomas: Slakter sigøynersatsing. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12 f. 11 se Reemtsma S.124 ff.

¹² se u.n.: Staten vet ingenting. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12 . 13 se u.n.: Staten vet ingenting. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12 . 14 se u.n.: Staten vet ingenting. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12 .

¹³ se u.n.: Staten vet ingenting. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12.

¹⁴ se u.n.: Staten vet ingenting. I: Dagbladet 28.6.1997. S. 12.