Hans Nielsen Hauge og haugianernes motivasjon, samt deres organisering og finansiering av virksomheter

Innholdsfortegnelse

Forord

Sammendrag

1. Innledning
1.01 Introduksjon
1.02 Problemstilling
1.03 Oppgavestruktur

2. Teori og metode
Teori
2.01 Motivasjonsteori
2.02 Motivasjon for entreprenørskap
2.03 Nettverksteori
2.04 Ledelsesteori
2.05 Den protestantiske arbeidsetikk og økonomisk vekst
Metode
2.06 Datainnsamling
2.07 Presentasjon av data
2.08 Validitet

3. Analyse
Analyse av Hauges motivasjon
3.01 Trygve Gundersen
3.02 Sigbjørn Ravnåsen
3.03 Anton Christian Bang
3.04 Andreas Aarflot
3.05 Daniel Thrap
3.06 Finn Wiig Sjursen
3.07 Haugianere i Hans Nielsen Hauges samtid
3.08 Hauge og Weber
Analyse av Hauges finansiering og virksomhetsorganisering
3.09 Analyse av ledelsesorganisering
3.10 Det haugianske nettverket
3.11 Analyse av Hauges virksomhetsfinansiering
3.12 Finansiering gjort av haugianerne

4. Drøfting
4.01 Motivasjonen
4.02 Motivasjonens sentralitet for virksomhetene
4.03 Det haugianske vennenettverket
4.04 Hauges ledelse
4.05 Kommunikasjon og virksomhetsorganisering
4.06 Virksomhetsfinansiering

5. Konklusjon
5.01 Motivasjon
5.02 Organisering og finansiering
5.03 Helhetsvurdering
5.04 Andre perspektiver

Bibliografi

Appendiks

Forord

Gjennom denne oppgaven har undertegnede, med et engasjert hjerte, arbeidet for å finne ut hvordan svare på den aktuelle problemstillingen. Det ble benyttet god tid i beslutningsprosessen rundt problemstillingen, og særlig i arbeidet rundt ordlyden og bredden av oppgavens problemstilling. I den forbindelse ønsker vi å takke Magne Supphellen, som gjennom sitt kurs i utredningsmetodikk veiledet oss i startfasen av bacheloroppgaven, og særlig med tanke på problemstillingens ordlyd. I tillegg til det har Supphellens forskning blitt brukt i analyse og drøfting.

Det er ingen enkel oppgave å velge hva som skal analyseres, særlig ettersom datainnsamling ikke er like lett når det søkes 200 år tilbake i tid. I den anledning har våre veileder for bacheloroppgaven, rekt oss en hjelpende hånd. Ola Honningdal Grytten gav undertegnede god veiledning i bruk av kilder relevant for problemstillingen. Deriblant boken til Dagfinn Breistein, ”Kjøbmand i Bergen”, som har hatt en sentral rolle i analysen av Hauge og hans finansiering og organisering.

Den faglige veilederen for bacheloroppgaven har i stor grad kommet fra Truls Liland, som har gitt gode råd og tilbakemelding for oppgavens struktur, dens teoretiske og metodiske del samt generelle tilbakemeldinger på innholdet. Dette har vært en viktig veiledning gjennom arbeidet, og undertegnede setter stor pris på den innsatsen er lagt ned.

Sammendrag

Hans Nielsen Hauge og haugianerne er mest kjent for sitt religiøse engasjement, men de siste årene har det blitt mer fokus på også det økonomiske og næringsrelevante aspektet av denne bevegelsen. Denne oppgavens problemstilling tar for seg hva som var motivasjonen for Hans Nielsen Hauge og de første haugianerne sitt engasjement i næringslivet. I tillegg omfatter problemstillingen hvordan de finansierte og organiserte egne virksomheter. Den bygger i stor grad på sekundærlitteratur som kildemateriale sammen med relevant moderne teori, som kan hjelpe oss å forstå og analysere problemstillingen.

Oppgaven kan med stor sikkerhet fastslå at både Hauge og haugianerne i hans samtid hadde et religiøst betinget fundament for sitt engasjementet innenfor næringsvirksomhet. Motivasjonen bar preg av en kallsbevissthet til Gud, som resulterte i omsorg ovenfor for medmenneskene. Virksomhetsengasjement gjennom investeringer i industrier som fostret arbeidsplasser ble en følge av denne omsorgen. Oppgaven peker på at den nevnte motivasjonsfaktoren kan knyttes inn mot finansiering og organisering av egne virksomheter. Virksomhetene skulle ikke bare være gagn for eierne, men gjennom handel og entreprenørskap kunne den komme til nytte for dens neste og medmenneske. Hauge selv skildres som en munter person med stort hjerte og omsorg for alle de han møtte. Han ønsket å pleie både deres åndelige og legemlige nød, og klarte dette på en fremragende måte.

Gjennom å starte en bevegelse, med omfattende kommunikasjonsnett og sterk tillitt, dannet han en landsomfattende gruppering som fikk mektig påvirkningskraft. Selv stod han ikke for alle investeringer, men gjennom samtaler, brevveksling, bøker, ekteskapsveiledning og forkynnelsesmøter ytet han sin innflytelse på den omfangsrike kretsen. Han fikk venner blant både rike og fattige, og brukte sitt kontaktnettverk til å oppfordre til næringsvirksomhet. Omfanget og volumet var av vesentlig kontekst i datidens økonomi, samtidig som virksomhetene gjennom sine handelsgeskjeft skaffet arbeidsplasser til tusenvis av mennesker. Hauge hadde betydelige investeringer, særlig innenfor skipsfart, men haugianerne stod for en enda større investeringer. Oppgaven vil derfor sterkt understreke Hans Nielsen Hauge som en dyktig leder. Hans leder- og organiseringsegenskaper dannet premisset for haugianeres virksomhetsinvolvering. Gjennom det haugianske vennenettverket skaffet Hauge investorer, kapital, kompetanse, varer og eiendommer som ble brukt til virksomhetsdannelse. Hele denne gründerlidenskapen var tuftet på Hauges gudsforståelse og kallsopplevelse. Han kjente på en oppriktig trang etter å tjene Gud og hjelpe sine medmennesker.

1. Innledning

1.01 Introduksjon

Gjennom arbeidet ønsker undertegnede å se nærmere på hvordan Hans Nielsen Hauge og haugianerne, i hans samtid, finansierte og organiserte virksomhetene sine. Vi vil da komme inn på hvilken effekt deres engasjement hadde på næringslivet. Kanskje enda viktigere, vil vi se på hva som gav Hauge og haugianerne driv og motivasjon i arbeidet. Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere startet i hovedsak virksomheter tidlig på 1800-tallet. Sammen med sine tilhengere, som blir kalt haugianerne, ble han av mange ansett som én av de mest innflytelsesrike og viktige personer gjennom dette århundre. Alexander Kielland skriver selv: ”Større Mand end Hans Nielsen Hauge havde vi aldrig havt. Det burde mer og mer gaa op for os” (Ravnåsen, 2015, s. 63).

Hauge er av mange kjent for sin innflytelse på det åndelige plan. Det kan være siden han er den personen som har hatt størst innflytelse på norsk kirkeliv etter reformasjonen (Molland & Bloch-Hoell, 2014). Denne oppgaven vil imidlertid fokusere på næringsdelen av hans virke. Dette er på samme måte, som ved hans åndelige påvirkning, en del av hans beskjeftigelse som har skapt store ringvirkninger i Norge, og utvilsomt satt sitt preg på flere bygder og byer omring i landet. Det er vanskelig å finne alle aktuelle detaljer i datainnsamlingen, ettersom det er århundrer siden Hauge levde. Dette betyr imidlertid ikke at denne oppgaven er irrelevant. Som forfattere vil vi sterkt argumentere for aktualiteten av hans næringsvirksomhet, og særlig motivasjonen som stod bak den enorme kraften i haugebevegelsen. En lignende skikkelse har ikke Norge hatt siden, og han står i en særklasse også i europeisk sammenheng. Få mennesker har greid å ha så stor påvirkning både i kirkelivet og næringslivet gjennom en slik kort tidsepoke.

Det interessante, i Hauge sitt tilfelle, er hvordan han klarte dette og hvilken motivasjon som stod bak de tunge satsingene. Vi vet at Hauge hadde en særlig evne til å bruke kontaktnettverk. Hans bruk av vennenettverk til å starte opp, omorganisere og drifte bedrifter ga ham enorm slagkraft i næringsvirksomheten. Derfor vil oppgaven se nærmere på dette kontaktnettverket. Vi vil også se nærmere på om dette vennenettverket hadde betydning for lønnsomheten til de haugianske bedriftene, da virksomhetene initiert av Hauge utmerket seg på en særlig måte ved å være mer lønnsomme enn landsgjennomsnittet (Dalgaard & Supphellen, 2011, s. 61).

Vi håper at denne bacheloroppgaven vil være interessant lesing, og synes selv temaet er spennende og dagsaktuelt, selv om problemstillingen primært ikke henviser til moderne tid. Aktualiteten av Hauges lære er ikke avhengig av å være satt til det riktige århundre, men av å ha en substans som kan være ikrafttredene i dag. Dette mener vi oppgaven har, ettersom den ser på motivasjon, organisering og finansiering, begreper som alle er sentrale i moderne forretningsfilosofi.

En av utfordringene denne oppgaven møter, er å gi leseren ny innsikt som ikke er tilgjengelig i tidligere litteratur. Ettersom motivasjonen til haugianerne er belyst i annen litteratur, vil undertegnede se det i sammenheng med finansieringen og organiseringen, og på den måten belyse et nytt felt. Organisering og finansiering er til dels kartlagt i boken til Breistein og masteroppgaven til Rødal og Kiplesund, men denne oppgaven ønsker å se på aspekter som kobler disse direkte sammen med motivasjonsgrunnlaget.

1.02 Problemstilling

Denne oppgaven stiller følgende problemstilling:

- Hva var hovedtrekkene i motivasjonen bak Hans Nielsen Hauge og de første haugianerne sitt engasjement i næringslivet?
- Hvordan finansierte og organiserte Hans Nielsen Hauge og de første haugianerne egne virksomheter?

Første del av problemstillingen omhandler motivasjon. Det er et begrep som favner bredt, og som derfor trenger en tydeligere konkretisering. Det brede utgangspunktet er imidlertid litt av poenget, nemlig at problemstillingen skal favne så bredt at undertegnede skal ha mulighet til å finne enkelte fellesfaktorer innenfor motivasjonsbegrepet som preget investeringene. Dersom problemstillingen blir for snever kan det ødelegge for muligheten til å se det store bildet. Store norske leksikon definerer motivasjon som ”samlebetegnelse for de faktorer som setter i gang og styrer adferden i mennesker” (Teigen, 2013). Det er mulig å finne undergrupper av motivasjon, men dette blir definisjonen som brukes i betraktningen av problemstillingen. Når det kommer til hva motivasjonen var rettet mot, tar denne oppgaven kun stilling til motivasjonsfaktorer som var relevant for næringsvirksomheten til Hauge og haugianerne. Den fatter dermed ikke motivasjonen til den åndelige vekkelsesforkynnelsen, som ofte var en like stor del av hverdagen for de aktuelle aktørene. Dermed bli heller ikke motivasjonen bak Hauges religiøsitet drøftet i denne oppgaven.

Med egne virksomheter menes bedrifter, og næringsaktivitet der Hauge og haugianerne fullt eller delvis finansierte og organiserte virksomhetene. Det betyr dermed ikke at Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere skal ha vært majoritetseier, men de må ha hatt en betydelig investering i virksomhetene. Med de første haugianerne menes her etterfølgere av Hans Nielsen Hauge i hans samtid som drev med næringsvirksomhet.

I gjennomgang av tidligere litteratur som finnes på dette området, har det i noen tilfeller være en lignende problemstilling i andre oppgaver. Vi har imidlertid ikke funnet litteratur som i stor grad, slik som i denne oppgaven, knytter pengestrømmene og organiseringen opp mot motivasjonsfaktoren. Det betyr at denne oppgaven, på tross av andre lignende emner, vil gi ny innsikt innenfor fagfeltet.

1.03 Oppgavestruktur

Så fremt det har latt seg gjøre, har undertegnede jobbet med å strukturere oppgaven slik at den er mest mulig logisk oppbygd. Før innledningen er det mulig å lese sammendraget, for de som ikke ønsker å gå helhetlig gjennom oppgaven, men i stedet kun se på resultatet av undersøkelsen. Sammendraget er en god måte å ta se tilbake på oppgaven uten å gå gjennom hele. Innledningen gir et dypere innblikk i oppgavens problemstilling og formål, og viser hva som skiller denne oppgaven fra andre lignende avhandlinger. Etter innledningen utredes teorier innenfor de fagfeltene oppgaven berører. Deretter kommer metodene som er brukt for datainnsamling og analyse.

Den første hoveddelen av oppgaven er analysen, og tar for seg motivasjonsanalyse av Hauge. Dette er i hovedsak vurderinger gjort av forfattere, historikere og eksperter. I denne delen vil også analysen av haugianernes motivasjon befinne seg. I motivasjonsdelen vil følgende elementer undersøkes: tro og virksomhetsengasjement, åndsopplevelser, moralsk overbevisning, religiøs befalinger, politiske motivasjon samt lydighet og lojalitet ovenfor ledere. Organisering- og finansieringsanalysen kommer i etterkant av motivasjonen. Disse to er satt sammen til én bolk, ettersom det inngår like elementer i dem begge. De følgende elementene vil bli vurdert innenfor organisering: ledelse, vennesamfunn, nettverk, organisasjonsstuktur og drift av virksomheter. Analyse av finansieringen vil innebære aspekter av: finansielle virkemidler, finansieringens omfang, investorer, nettverksfinansiering, lån, gjeld og lønnsomhet.

I etterkant av analysen skal de nevnte delene drøftes, ved at ulike vurderinger blir satt opp mot hverandre og vektlagt deretter. Undertegnedes vurdering vil komme frem gjennom denne delen, mens konklusjonen ikke vil komme før neste. Konklusjonen vil oppsummere analysen, og gi en totalbedømming av oppgavens funn. I denne delen vil det også foreslås andre perspektiver på oppgaven som kan tas med i en videre analyse av lignende problemstillinger. Helt sist i oppgaven vil appendiks være lokalisert, hvor de finansielle transaksjonene til Hauge er strukturert i en tabell.

2. Teori og metode

Teori

2.01 Motivasjonsteori

Ettersom motivasjon er en tydelig del av denne oppgavens problemstilling, vil vi gå nærmere inn på teori på dette feltet. Det er liten debatt om at det religiøse aspektet ved Hauge var viktig for ham. Derfor vil også noe av teorien ha en særlig vinkling opp mot religiøs motivasjon. Det vil i tillegg bli naturlig å se på generell motivasjonsteori, og om den danner et annet bilde enn den religiøse.

Amerikaneren Charles S. Braden ga i 1947 ut et forskningsresultat etter studier av religiøs motivasjon. Resultatene var fra en spørreundersøkelse gjort på 2 509 personer, der en stor del av respondentene var protestantiske kristne. Det var totalt 65 mulige motivasjonsgrunner i undersøkelsen, og spriket mellom toppen og bunnen var markant. De fem øverste grunnene til å være religiøs var følgende: 1., gir mening til livet; 2., motiverer til menneskelig vennlighet; 3., gir hjelp ved stressende situasjoner; 4., beriker livet; 5., fostrer moralsk ideal. Det må imidlertid sies at selv om det er stor forskjell mellom topp og bunn, så er det lite som skiller enkeltrangeringer. Fra nummer én til nummer to er det minimal forskjell, og fra to til tre er det enda mindre. Dermed bør vi være forsiktige med å legge for mye vekt på enkeltgrunner, men heller se på sammenhengen. Derfor er det interessant at blant de ti øverste grunnene er det tre som særlig ligner på hverandre, nemlig ”gir mening til livet”, ”fostrer et mål og en grunn for eksistensen” og ”gjør livet verdt å leve”. Disse er rangert henholdsvis som nummer én, åtte og ti. De blir den øverste grupperingen dersom man ser på svarene sammensatt, og kan oppsummeres med at de mening og hensikt til livet. (Braden, 1947)

Sammenhengen mellom religiøs motivasjon og økonomisk virksomhet er et lite fagfelt. Magne Supphellen har i sin artikkel: ”Økonomiske effekter av religiøse holdninger til arbeid og næringsvirksomhet: Et overblikk og et rammeverk for videre forskning” (Supphellen, 2013) lagt et grunnlag for en måte å se på sammenhengen av religiøse holdninger og økonomiske effekter. Supphellen hevder at mye tidligere forskning har sett på sammenhengen mellom protestantisme og økonomiske variabler, men at disse er begrenset i sin form av at de er basert på konfesjonell tilhørighet. En tar dermed ikke hensyn til sammenhenger og variasjoner innen konfesjonene. Oppgaven ser her i hovedsak på Supphellens gjennomgang av kallsorientering, belønningsorientering og økonomisk fatalisme. I forbindelse med Hans Nielsen Hauge er det spesielt kallsorientering som har stor relevans. Supphellen sier: ”kallsorientering innebærer at arbeid betraktes som et hellig kall” (Supphellen, 2013, s. 50). Alle ferdigheter og talenter skal forvaltes etter beste evne, for holdningen tilsier at de er gitt av Gud. Ikke bare er de gitt av Gud, men en holdes også ansvarlig ovenfor Gud som økonomisk aktør. Samtidig er Gud en nærværende Gud som gir kraft og støtte. Suppehelen refererer til amerikanske studier som viser at arbeidsoppgavene oppleves mer meningsfulle ved kallsorientering. Supphellen henviser til teorien om selvbestemmelse, hvor egen motivasjon bestemmes av behovene for kompetanse, tilhørighet og autonomi (Ryan & Deci, 2000, s. 68). Kallsorienteringen bidrar her i vesentlig større grad til å tilfredsstille disse behovene. Han fremholder videre at kallsorientering har positiv effekt på både indre og integrert ytre motivasjon for økonomisk aktivitet, entreprenøriell mestringstro, yteevne og utholdenhet i økonomiske aktiviteter, entreprenørers proaktivitet og kundehåndtering og sannsynligheten for at en entreprenør klarer seg gjennom kriser (Supphellen, 2013, s. 54–56). I

Abbildung in dieser Leseprobe nicht enthalten

figur 1 viser Supphellen sammenhengen nærmere.

En studie på stab og ansatte fra et amerikansk college og universitet hentyder at kallsbevissthet på arbeidsplassen gjorde ansatte mindre sannsynlig til å pensjonere seg eller sykmelde seg. De tok også arbeidet hjem i større grad (Wrzesniewski, McCauley, Rozin, & Schwartz, 1997). En annen artikkel av Michael E. Mccullough og Brian L. B. Willoughby støtter også opp under religionens evne til å influere selvkontroll, selvmonitorering og selvregulering (McCullough & Willoughby, 2009). Supphellens artikkel gir oss et rammeverk for en kallsorienterings relevans for å jobbe med en høyere hensikt enn profitt i innen ledelsesforskning (Supphellen, 2013, s. 58). Det er viktig å legge merke til at denne artikkelen ikke baserer seg på et empirisk grunnlag, og heller ikke gir grunnlag for å se på virkningssammenhengene av kallsorienteringen. Likevel er den et interessant innspill i debatten om økonomiske effekter som resultat av religiøse holdninger.

2.02 Motivasjon for entreprenørskap

Når det gjelder teori om entreprenørskap, kan man ikke unngå Adam Smith. Hans bøker ”The Theory of Moral Sentiments” og ”The Wealth of Nations” har dannet grunnlaget for moderne økonomisk teori, og det som i dag heter læren om ”den usynlige hånd”. Denne økonomiske forståelsen sier at et individs søken etter profitt vil gagne hele samfunnet. (Stoltz, 2016) Fattige mennesker vil dermed dra fordeler ut av en annen persons egoistiske motivasjon. Dette betyr nødvendigvis ikke at man skal utelukke andre typer for motivasjon bak entreprenørskap (Mair & Martí, 2015, s. 5), og dermed kun fokusere på selvsentrert motivasjon.

David McClelland hevdet at trangen etter å lykkes, ”need for achievement”, er større hos entreprenører enn hos folk flest. Han sa at mennesker som har en høy trang etter å lykkes vil ha en sterkere sannsynlighet for å ta på seg oppgaver som har individuelt ansvar, moderat risiko og som gir resultat etter innsats. (McClelland, 1961) Collins, Locke og Hanges bekreftet 40 år senere mye av teorien til McClelland. De fant ut at en persons grad av trang etter å lykkes var signifikant høyere hos individer som hadde startet bedrift. Konklusjonen deres var: McClellands påstand er en effektiv måte å differensiere mellom en bedriftsgründer og den generelle befolkningen. (Shane, Locke, & Collins, 2003)

”Locus of control”, som på norsk er en persons tro på at dens handlinger kan påvirke hendelser som berører dem, er en annen oppfatning av motivasjon. Denne teorien er en utvidet forståelse av ”need for achievement”, fremstilt av psykologen Julian Rotter. Ved en intern ”locus of control” vil personen ha en oppfatning at dens personlige handlinger direkte påvirker resultatet av en hendelse. Det motsatte er tilfellet for de individene som har en ekstern tro på ”locus of control”, de vil anta at resultatet ikke kan påvirkes av dem (Shane mfl., 2003). Rotter argumenterte, i 1966, for at en ekstern person vil være passiv og dermed i mindre grad søke entreprenøriell roller (Rotter, 1966).

Mestringstro, eller det som innenfor psykologien kalles ”self-efficacy”, er troen på ens mulighet til å implementere nødvendige midler, kompetanse, evner og ressurser for å oppnå mestring i en gitt oppgave (Shane mfl., 2003). Med andre ord kan mestringsfølelse forklares som spesifikk selvtillit i gjennomføringen av en oppgave. Det betyr imidlertid ikke at en person med høy mestringstro nekter å ta i mot konstruktiv kritikk. Det er snarere det motsatte: individet tar negative tilbakemeldinger mer positivt og ønsker å forbedre ytelsen. Undersøkelser viser at mestringstro var den viktigste faktoren for vekst. (Shane mfl., 2003)

Abbildung in dieser Leseprobe nicht enthalten

Ifølge Shane, Locke og Collins er det altså mange faktorer som spiller inn i utførelsen av en entreprenøriell prosess. Noen av attributtene er blant annet drivkraft, egoistisk lidenskap, ønske om uavhengighet og målsetting. Grunnet begrensinger i omfanget på oppgaven, vil ikke alle faktorene nevnt av Shane, Locke og Collins bli forklart her. Imidlertid vil et ryddig og oversiktlig bilde av entreprenøriell motivasjon vises gjennom modellen i figur 1. (Shane mfl., 2003)

2.03 Nettverksteori

Ettersom organiseringen til Hauge bygde på kontaktnettverk, som han i hovedsak fikk gjennom reiser og brevvekslinger, vil denne oppgaven knytte Hauges kontaktnettverk opp mot moderne teori på feltet. Som gründer var Hauge helt avhengig av et nettverk i den daglige driften av de mange engasjementene han hadde. Gjennom oppgaven er ønsket å se nærmere på hvordan moderne nettverksteori stemmer overens med hvordan vi i dag vurderer Hauges kontakt- og kommunikasjonsnettverk. Undertegnede vil derfor koble Hauge og haugianerne med relevant teori, altså nettverksteori som særlig gjelder entreprenører. Dermed blir nettverksteori aktualisert gjennom dens tydelige relevanse for feltet entreprenørskap. Gründervirksomhet er noe som Hauge utvilsomt kan relateres til. Dette gjelder både på det åndelige plan, men ikke minst også på det verdslige.

Hoang og Antoncic nevner i sin forståelse av nettverksteori tre essensielle faktorer. I et nettverk kreves de følgende komponenter: et relasjonsforhold, styringen av disse forholdene og struktur eller mønster som kommer fra kryssende bekjentskap. Disse tre delene kommer frem som sentrale elementer i modeller som ønsker å forklare prosessen av nettverksdannelse ved entreprenøriell aktivitet. Relasjonsforhold, den første komponenten av et nettverk, er selvforklarende. I den andre delen, som er styrking av forholdene, spiller tillit en meget sentral rolle. Flyten og kvaliteten mellom de ulike partene vil variere ut i fra hvor mye en kan stole på hverandre, og tillit mellom aktørene vil derfor være vital for nettverket. Den tredje komponenten er nettverksstruktur. Det kan defineres som mønsteret av relasjoner som er i kontakt på grunn av direkte eller indirekte tilknytninger mellom partene. Denne delen er kritisk for resursflyten mellom de ulike aktørene i nettverket. (Hoang & Antoncic, 2003, s. 166)

Et nettverk krever altså flere essensielle komponenter for å eksistere. Hvor godt dette nettverket er, vil avhenge av hvor bra disse komponentene fungerer, og dermed hvor mye ressurser nettverket kan gi aktørene. For entreprenører er ikke nettverket kun nødvendig i oppstartsfasen. Bedriften vil gjennom hele sin levetid måtte lene på nettverket for å nyte godt av informasjon, råd og problemløsingshjelp.

2.04 Ledelsesteori

Innenfor ledelsesteori er transformasjonsledelse et velkjent begrep. Bernard Bass og Paul Steidlmeier argumenterer for at ekte transformasjonsledelse må være grunnfestet på moralske premisser. Derfor har de utarbeidet en modell for ekte transformasjonsledelse, med fire komponenter. Disse komponentene er idealisert innflytelse, inspirerende motivasjon, intellektuell stimuli og individuell behandling (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 181). Betydningen til idealisert innflytelse er med andre ord en form for karisma, eller utstråling, med ønske om et stort brødrefelleskap (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 187). En transformasjonleder ønsker gjennom idealisert innflytelse å få et godt samhold mellom alle, og ikke kommunisere splittende tanker. Når det kommer til den andre faktoren, inspirerende motivasjon, myndiggjør lederen sine følgere gjennom å gi dem utfordringer som har en betydning for et felles mål. Intellektuell stimuli vil si at lederen åpner for nytenkning og emergerende prosesser hos dens følgere. Denne åpenheten vil i større grad muliggjør sjansen til å stille spørsmålstegn ved dogmer og autoriteter, og dermed skape innovasjon. (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 188) Den individuelle behandlingen i transformasjonsledelse blir synliggjort ved lederens altruisme, altså dens ydmykhet. Ved å være uselvisk i lederstilen, i stedet for autoritær, vil tilhengerne få individuell oppmerksomhet, motta veiledning og bli vist vekstmuligheter.

En annen form for ledelse er transaksjonsledelse, som i stor grad er resultatorientert. Det vil si at de som følger en slik leder er opptatt av eksterne faktorer, som belønning og fravær av straff. En transaksjonsleder vil da overvåke prosesser og gi tilbakemelding dersom noe gjøres galt, eventuelt vente til resultatet er ferdig og belønne eller straffe ettersom resultatet er tilfredsstillende eller ikke. Denne modellen er tuftet på et selvsentrert verdensbilde. Transformasjonsledelse blir motsatsen til transaksjonsledelse, og har en mer realistisk forståelse av ”selv-et”. Transformasjonsmodellen sier at individet er tilknyttet andre mennesker, som venner og familie, og vil dermed ikke nødvendigvis alltid kun handle i selvinteresse. I realiteten vil de fleste lederne ha elementer fra begge disse formene for oppsyn. Ledere vil i større eller mindre grad fremstå som en transaksjon- eller transformasjonleder, og alltid ha aspekter fra begge sider. Dermed er dette en skalert gradering, der de fleste befinner seg på aksen imellom (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 184).

I tillegg til transformasjonsledelse og transaksjonsledelse finnes det en annen ledelsesform, som lett kan bli mistolket som transformasjonsledelse. ”Pseudo-transformational”, eller som vi på norsk kan kalle uekte transformasjonsledelse, er en falsk form for ledelse der lederen fremstår som moralsk mens den i virkeligheten har egoistiske motiver. Disse personene søker makt og høye posisjoner, og bruker gjerne manipulasjon for å oppnå ønsket mål. I stedet for å ha et mål om et stort felleskap, så har slike mennesker en ”oss mot de”-retorikk (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 187). Dette kan skape samhold internt i gruppen, men vil også skape avstand til andre som ikke er en del av den. I stedet for å myndiggjør sine ansatte, vil slike ledere søke mer makt, og villede følgerne gjennom falske løfter. I uekte transformasjonsledelse vil man fokusere på autoritetens posisjon, og ønske å nedvurdere logisk tenkning, ved en konflikt med autoriteten. Man bytter ut faktabaserte sannheter med anekdoter, og spiller på følgernes ignoranse. (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 188) en uekte transformasjonsleder bryr seg i mindre grad om sine følgere, og ønsker i stedet å tilfredsstille egne ønsker. En slik leder ikke ville håne en person offentlig, men den vil ikke ha noe problem ved å gjøre det privat. Personligheten som fremstilles allment er da ikke den samme som den som kommer frem privat. (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 189–190)

Teorien til Bass og Steidlmeier viser tydelig at ”pseudo-transformational”, den uekte transformasjonsledelsen, ikke er en ønsket lederstil. Det som kanskje er mer uklart, er i hvilken av de to andre formene som er ønskelig. Til nå, i oppgaven, kan det virke som transformasjonsledelse er det optimale formen, men Bass og Steidlmeier tenker ikke slik. I følge dem er den beste lederformen både transformasjon og transaksjon. Selv om transformasjonsledelsen er den ideologiske, som ikke går på kompromiss med hva den tenker er rett, vil gode ledere være avhengig av å handle pragmatisk. Såfremt alle mennesker ikke er uegoistiske, vil det være nødvendig med transaksjonsledelse, altså at en leder som belønner eller straffer etter hva en person har oppnådd. Med andre ord er transaksjonsledelse nødvendig når det finnes egoistiske personer eller motiver. Transaksjonsledelse kan da være moralsk når sannheten blir fortalt, løfter bli holdt, forhandlinger er rettferdige og valgene frie. Teoriforfatterne ser altså den idéelle ledelsesformen når transaksjonsledelse er grunnfestet på transformasjonsledelse. (Bass & Steidlmeier, 1999, s. 191–192)

For Hans Nielsen Hauge og haugianerne er det også relevant å nevne teorien om tjenende lederskap utviklet av Robert K. Greenleaf (Robert K. . Greenleaf, 2002). Greenleaf binder paradoksalt sammen både tjener og lederskap i samme ord, men argumenterer med at det handler om rekkefølge. Det starter med en følelse av at en ønsker å tjene, deretter følger bevisste valg en til at en ønsker å lede. Testen blir da om de en leder vokser som personer (Robert K. . Greenleaf, 2002, s. 27). Vi holder oss hovedsakelig til transaksjons- og transformasjonsledelse for denne oppgaven, men det er verdt å merke seg at det finnes alternative ledelsesfilosofier som kan hjelpe oss å forklare Hauge og haugianernes ledelsesmønster.

2.05 Den protestantiske arbeidsetikk og økonomisk vekst

Max Weber gav i 1904 ut tesen ”Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus” (Weber, 1904). Dette verket er sannsynligvis sosiologiens mest kjente og omdiskuterte teori (Strandbakken, 1987, s. 31). Her utreder Weber en tolkning av sammenhengen mellom den kristne puritanismen og kapitalismens fremvekst. Han la merke til at puritanerne sparte opp kapital gjennom hardt arbeid, og at denne kapitalen skulle reinvesteres i nye formål eller utvidelse av virksomheten. Samtidig forventet det puritanske miljøet en høy grad av moral og personlig nøysomhet. Det var jo ikke for ”en selv” en gjorde arbeidet, men på grunn av kallet fra Gud.

Gjennom tesen vektlegger Weber spesielt predestinasjonslæren, i den kalvinske trosretningen, som sentral for utviklingen av denne protestantiske arbeidsetikken. Man trodde det var forutbestemt hvem som skulle motta evig frelse, og det ble viktig ovenfor en selv og andre å arbeide på sin tro. En skulle føre et kristelig askese, et nøkternt arbeider i Guds rikes tjeneste ved et våkent, bevisst og lyst liv. Å skape orden i tilhengernes livsførsel var askesens viktigste middel (Weber, 1995, s. 82–83). Det var verdsatt å skape en borgerlig-rasjonell livsførsel og positiv vurdering av økonomisk fremgang. Verdslig kallsarbeid ble satt høyt og arbeiderne ble disiplinert. (Strandbakken, 1987, s. 34). Ola Honningdal Grytten trekker ut følgende sitat som kjernen til Webers syn:

”I det askesen ble ført fra munkecellene og ut i næringslivet og begynte å beherske den verdslige moral, hjalp den til med å bygge opp det mektige kosmos av den moderne økonomiske orden, (…) [sic] den orden som i dag (…) [sic] bestemmer livsstilen til hvert enkelt menneske” (Agderseminaret, 2014, s. 48)

Grytten refererer til Robin Grier, Christobal Young, Lawrence Iannaconne, David Jeremy, Rachel McCleary og Robert Barro. De peker på en korrelasjon mellom protestantisme og økonomisk vekst. Robin Grier finner en signifikant positiv korrelasjon mellom protestantisk vekstrate og brutto nasjonalprodukt per innbygger (Grier, 1997, s. 61). Christobal Young har sett på økonomisk vekst i katolske og protestantiske land i Europa, over en femhundreårsperiode fra 1500 til 2000. Funnene hennes viser at de protestantiske landene nesten unisont hadde en høyere økonomisk vekst enn de katolske landene i perioden (Young, 2009, s. 8).

Robert D. Woodberry attribuerer akselerasjonene i masseprint og aviser til protestantene gjennom deres tro på at ethvert individ måtte finne troen til Gud selv (Woodberry, 2012, s. 249). Dette innebar også utviklinger på utdanningsfeltet, ved at alle skulle lære å lese slik at en kunne fortolke Bibelen selv (Woodberry, 2012, s. 251). Høyere leseferdigheter og utdanning har påvirkning på både økonomisk og demokratisk utvikling (Woodberry, 2012, s. 256).

Senere peker Woodberry på en positiv korrelasjon mellom pinsekarismatisk tro og økonomisk vekst (Woodberry, 2006). Han peker her på bedre helse, investeringer i familie, lov og ærlighet, frivillighet utdanning, sparsommelighet og en ”økonomisk vennlig” innstilling som sentrale påvirkningsområder (Woodberry, 2006, s. 30). Det virker fra datasettet at individuell velstand, som et resultat av pinsekarismatisk tro, er sannsynlig å ha positiv innvirkning på nasjonalt plan, spesielt blant den fattige delen av befolkningen (Woodberry, 2006, s. 35).

Etter å ha lagt ut om det kristne perspektivet på arbeid og økonomisk frihet, konkluderer også Alvin J. Schmidt med at å gi verdighet til arbeid, og stå for individuell frihet, har kristenheten produsert dyptgripende økonomiske effekter. Kristendommen gav den moralske koden, instruksjonen, disiplinen og målet for økonomisk vekst (Schmidt, 2009, Kapittel 8, Conclusion).

Det er ikke bare kristendommen som har hatt påvirkning på økonomisk vekst. Jesus, som kristendommen bygger på, var selv en jøde. Italienske jøder var blant annet sentrale i å bygge opp de første bank- og utlånsvirksomhetene (Ferguson, 2008, Kapittel 1). Jødisk tradisjon anerkjenner at fellesorienterte institusjoner ikke fungerer uten finansiering eller god ledelse (Levine, 2010, s. 269). På samme måte som Weber påpeker, vedrørende de kalvinistiske puritanerne, anerkjenner også jødisk tradisjon den guddommelige opprinnelsen av rikdom som et sentralt prinsipp i jødisk økonomifilosofi (Tamari, 1987, s. 36). Det er ikke sentralt for denne oppgaven å videre analysere disse sammenligningene, men det er verdt å legge merke til at det også finnes andre retninger med lignende ideologisk forankring.

Metode

2.06 Datainnsamling

Denne oppgaven har i hovedsak hentet data fra tidligere litteratur på den aktuelle tematikken. Den mest sentrale kilden er Dagfinn Breisteins bok, ”Hans Nielsen Hauge: Kjøbmand i Bergen” (Breistein, 1955). Gjennom denne boken fremlegges Hans Nielsen Hauges, og noen utvalgte haugianeres, virksomhetsdrift. I tillegg til Dagfinn Breistein har artikkelen ”The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism: Entrepreneurship of the Norwegian Puritan Leader Hans Nielsen Hauge”, av Ola Honningdal Grytten (Grytten, 2013), og masteravhandlingen ”Hans Nielsen Hauge : entrepreneur, banker & industrialist”, av Vegard Tafjord Rødal og Andreas Kiplesund (Rødal & Kiplesund, 2009) vært viktige kilder for tallmateriale og den tematiske oversikten.

Oppgaven bygger i hovedsak på litteraturstudie av sekundærlitteratur, med unntak av noen utdrag fra primærlitteraturen gjennom Hans Nielsen Hauges egne brev og skrifter. Dette betyr at finansieringsdelen av oppgaven vil benytte seg av en kvantitativ analyse av datamaterialet presentert i sekundærlitteraturen. Ettersom denne oppgaven også vil se nærmere på organisering og motivasjon, vil det bli naturlig å ta med en, til dels, kvalitativ vurdering. Dette introduserer et element av subjektivitet i oppgaven, noe som er unngåelig i en slik prosess. I vurderingen av motivasjonen vil forfatterne måtte bruke egne kunnskaper og formeninger til å trekke ut det som er relevant. Det er tidligere gjort forskning på Hauges motivasjon, organisering og finansielle transaksjoner, noe som vil bli vurdert i denne oppgaven. Det blir imidlertid umulig å utelukke all form for personlig skjønn når det jobbes med begreper som ikke er tallfestet. Dette vil også gjelde analysen av organiseringen til Hans Nielsen Hauge og haugianerne, ettersom det gir et rom for subjektivitet i vurderingen. Til forskjell fra motivasjon og organisering, hvor det heller mer mot en vurdering av litteratur, vil vi ved ved analysen av de finansielle aspektene til beste evne ønske å samle og analysere dataen på en objektiv tallfestet måte.

For å kunne se nærmere på motivasjonen bak Hauge og haugianerne har det vært viktig å få et oversiktlig bilde av hans virke. Sigbjørn Ravnåsens bok ”Ånd og hånd” gir et innblikk i personen Hauge, hans etiske tenkning og problemstilling knyttet til hans etikk (Ravnåsen, 2015). Helhetsinntrykket boken gir, er en viktig kilde når det kommer til å se på hva som drev Hauge og hans etterfølgere. Andre relevante biografier som dekker motivasjonsbegrepet vil kunne være Dag Kullerud (Kullerud, 1996), Sverre Nordborg (Norborg, 1966, 1970), Anton Christian Bang (Bang, 1924), Andreas Aarflot (Aarflot, 1969, 1971), Nils Sivertsen (Sivertsen, 1946) og Finn Wiig Sjursen (Sjursen, 1983, 1997). Dette vil sammen med Hans Nielsen Hauges egne skrifter og brev gi et godt grunnlag til å knytte hovedtrekk i Hans Nielsen Hauge og haugianernes motivasjon opp mot finansieringen og organiseringen av virksomhetene.

2.07 Presentasjon av data

Selv om oppgaven primært er studie av sekundærlitteratur, viser undersøkelser gjort av Røldal og Kiplesund at det er ingen deviasjon i tallmaterialet mellom primærkilden, brevene, og sekundærlitteraturen, ”Kjøbmand i Bergen”. Hans Nielsen Hauge og haugianernes vektlegging på moralitet gir oss grunnlag for å se på dataene presentert som troverdig, satt opp etter beste evne (Rødal & Kiplesund, 2009, s. 19–20). At det er mye data fra gjennomgåingen av rettsaken til Hans Nielsen Hauge og kommisjonsavhør, legger også et mer presist bilde på de finansielle transaksjonene Hans Nielsen Hauges og haugianerne gjennomførte.

I forbindelse med oppgaven har undertegnede gått systematisk gjennom boken ”Hans Nielsen Hauge: Kjøbmand i Bergen” (Breistein, 1955) for å registrere alle finansielle transaksjoner som er nevnt i den. Disse er ført inn i et Excel-ark, og er vedlagt denne oppgaven som tabell 1 i appendiks. Det er ikke alle transaksjoner som er av like stor betydning, men som likevel er tatt inn i tabellen. Dette har gjort det mulig for oppgaveforfatterne å raskt finne aktuelle investering, samtidig som det er med på å danne et ryddigere bilde av organiseringen og finansieringen gjort av Hauge og hans etterfølgere. Det finansielle datamaterialet er derfor helhetlig presentert i tabellen, med unntak av transaksjoner som ikke er tatt med i Breisteins bok.

2.08 Validitet

Det er imidlertid vanskelig for undertegnede å garantere at alt av finansielle aktiviteter er blitt bokført på en slik måte at alt er tilgjengelig i dag, og dermed tatt i betrakting gjennom denne oppgaven. Derfor vil det også være elementer av usikkerhet om dataens validitet. Dette gjelder særlig siden kravene til regnskapshold på 1800-tallet var betydelig svakere sammenlignet med i dag. Hans Nielsen Hauge og mange av haugianerne var i stor grad selvlærte, noe som gir dataen usikkerhet. Vi har tilgang til noen revisjonsberetninger, men Hauges regnskapsføring kan sies å ha vært mangelfull. ”At bokføring var uoversiktlig og befengt med åpenbare mangler, var som tidligere nevnt et sørgelig faktum”, skriver Breistein om Hauges første tid som kjøpmann (Breistein, 1955, s. 187). Etter hvert virker det riktignok som om han hadde innsett viktigheten av et godt bokholderi (Breistein, 1955, s. 94–97).

Det faktum at vi ser på omtrent to hundre år gamle data, hvor ingen involverte kan utspørres mer i dybden, gir oss også et element av usikkerhet, både på dataens validitet og fullstendighet. Når forhørskommisjonen spør Hans Nielsen Hauge om hvorfor han har utelatt noen gjeldsposter, svarer han at det ikke trengs på grunn av fortroligheten mellom vennesamfunnet. Hans Nielsen Hauge og haugianerne var i stor grad overbevist om at ingen ville bedra noen innenfor vennesamfunnet. Av den grunn ”regnede man det ei saa nøie imellom hinanden” (Breistein, 1955, s. 96). Vi kan altså regne med at dataene våre ikke gir et fullstendig bilde av de faktiske finansielle transaksjonene som ble gjennomført. Likevel vurderer vi dette som godt nok grunnlag til å se hovedtrekkene i Hans Nielsen Hauge og haugianernes organisering og finansielle transaksjoner.

3. Analyse

Analyse av Hauges motivasjon

For å kunne gjennomgå all den motgang Hans Nielsen Hauge møtte, ville det krevd en stor motivasjon. Han ble over en kort periode fengslet flere ganger, plassert i tukthus, mottok bøter, ble saksøkt på grunnløse antagelser og fikk uriktige rykter spredt om seg. Rettsforfølgelsen varte i hele søtten år, og Hauge selv så på statens lovtolkningen som rettsstridig. ”I tiden mellom 3. juledag 1797 og 24. oktober 1804 ble Hans Nielsen Hauge arrestert ikke mindre enn ti ganger” (Norborg, 1970, s. 11). Med en slik motgang, og særlig fra myndigheter og presteskapet, er den ingen tvil om at det trengtes en sterk grunnmur av motivasjon.

Det er skrevet mye litteratur om Hauges virke og motivasjonskraften bak det han gjorde. For noen er det liten tvil om viktigheten av kallsopplevelsen og det åndelige perspektiv i totalvurderingen av motivasjonen til Hauge. Blant dem finner vi forfattere som Jacob Bull (Bull, 1988, s. 29–31), Dag Kullerud (Kullerud, 1996, s. 14–15), Anton Christian Bang (Bang, 1924), Sigbjørn Ravnåsen (Ravnåsen, 2002, s. 16) og Sverre Norborg (Norborg, 1966, s. 46–47). Det er samvariasjon mellom deres tolkning og forståelse av opplevelsen til Hauge. Da han arbeidet på åkeren 5. april 1796 opplevde han Guds nærvær, skrives det. Dette fikk umiddelbar virkning for livet. Åndsopplevelsen førte til at Hauge begynner å skrive, og den første boken han gav ut var ”Betragtninger over Verdens Daarlighet” (Ording, 1947). Til høyre ser vi Hans Nielsen Hauges signet (Breistein, 1955, s. 9). Her siterer han Matteus kapittel 13 vers 45-46, hvor det står:

”Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.” (Det Norske Bibelselskap, 2011, Matteus 13:45-46)

Trygve Gundersen, som planlegger å gi ut bok om Hauge, har en annen forståelse av Hauges motivasjonsfaktor. Han understreker sentraliteten av det politiske budskap Hauge indirekte formidlet gjennom brev og bøker, og legger dermed mindre vekt på den åndelige kallsopplevelsen. Gundersen har en annen fortolkning av Hauges motivasjon enn den mer tradisjonelle forståelsen.

3.01 Trygve Gundersen

I et seminar, arrangert av Nasjonalbiblioteket, forklarer Trygve Riiser Gundersen hans vurdering av Hauge og hans etterfølgere. Gjennom seminaret portretterer Gundersen Hauge som en person preget av et sterkt sosialistisk tankemønster, og plasserer han på den politiske venstresiden (Gundersen, 2016). Grunnen til det er Hauge sin iver etter å være solidarisk mot de svake i samfunnet, ved å bevisst gi mennesker med funksjonshemming arbeid. Hauge var i tillegg en forkjemper for kvinners rett i arbeidslivet, og hadde flere kvinnelige ledere blant hans etterfølgere. Likhetstanken og felleskapsmentaliteten man fant på store gårder, er noe man i høyere grad forbinder med den politiske venstresiden. Gundersen er ikke alene om å tenke slik, og har støtte fra professor Nils Gilje på dette synspunktet (Gilje, Bruland, Sejersted, Furre, & Christoffersen, 1996, s. 23).

Gundersen balanserer imidlertid synspunktet litt ved å understreke Hans Nielsen Hauges engasjement for tekniske nyvinninger, og en stadig trang etter å utvikle samfunnet gjennom satsing på næringslivet. Dette minner mer om en tenkning på høyresiden i det politiske spekteret: tanken om at endring og liberalisme er noe positivt.

I etterkant av seminaret stilte undertegnede et konkret spørsmål når det gjaldt motivasjonen til Hauge: ”Hva vil du si er Hauges hovedmotivasjon? Hvorfor fortsatte han til tross for fengsling, bot og tuktarbeid?”.

Fritt sitert svarer Trygve Gundersen slik på spørsmålet:

”En av hovedmotivasjonene bak Hauges engasjement er nok makten han får gjennom sin innflytelse på andre. En annen viktig faktor er den interne, åndelige opplevelsen han får. Jeg ville ikke lagt for stor vekt på kallsopplevelsen Hauge fikk, mens han arbeider på jordet i Tune, ettersom dette ikke er nevnt i noen av bøkene skrevet før fengslingen i 1804. Det er først når han sitter fengslet over en lengre periode at han ser det nødvendig å skrive ned opplevelsen, noe som kanskje tyder på at kallsopplevelsen ikke var en så sentral del av motivasjonen. Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at han antageligvis hadde et sterkt indre ønske om å gjøre det Gud og Bibelen lærte.

Den mest vesentlige delen av motivasjonen er antageligvis hans politiske ståsted. Selv om det ikke er noe gjennomgående politisk budskap i bøken eller brevene, så ser vi at mange at tankemønsteret hans er tydelig politisk. Hans politiske budskap sammen med makten til å påvirke må bli sett på som det mest sentrale. Men å si hva som konkret er motivasjonen til Hauge blir vanskelig å si i dag, vi kan kun anta.” (Gundersen, 2016)

Gundersen har her et tydelig politisk inntrykk av haugebevegelsen. Han uttrykte i løpet av seminaret at det bør legges et skille mellom haugebevegelsen som eksisterte i Hauges samtid, og den som var etter hans død. Gundersen forteller videre at utover 1800-tallet og videre ble haugebevegelsen oppspist av indremisjonen og avholdsbevegelsene. Haugianeren som levde i 1803 var derfor ganske annerledes den som levde i 1833. Det blir derfor viktig å skille mellom hvordan forfattere som selv har erfart haugianismen vurderer dem og budskapet formulert i Hauges egne tekster.

3.02 Sigbjørn Ravnåsen

Forfatteren bak boken ”Ånd og hånd”, Sigbjørn Ravnåsen, skriver i innledningen om motivasjonen til Hans Nielsen Hauge. ”Om drivkraft bak sitt virke for og i det norske samfunn uttalte bondesønnen fra Tune i Østfold at ”Mit Kaldsbrev er at tiene Gud og min Næste”” (Ravnåsen, 2002, s. 11). Ravnåsen skriver senere:

”Det er nærliggende å trekke sammenligninger mellom Bibelens profeter og mannen fra Tune i Østfold. På samme måte som profetene, ble også Hauge kalt av Gud i Østfold” (Ravnåsen, 2002, s. 16).

Ravnåsen er tydelig på hva han ser som Hauges drivkraft, det særlig ettersom han trekker parallellen til profetene i Det gamle testamentet (GT). Profetene i GT ”kalles ofte ”domsprofter” på grunn av det store innslag av domsord i deres forkynnelse” (Kværne & Barstad, 2014). Da er forståelig at hans første litterære verk het ”Betragtninger over Verdens Daarlighet”, en bok som gir et gjenklang av budskapet til de gammeltestamentlige budbærerne. Første bok i litterærutgivelse har nettopp trekkene som kan sammenlignes med dem. Det er imidlertid ikke bare budskapet som gir resonans. Men kallsopplevelse direkte fra Gud er noe som flere av profetene opplevde. Å dermed forstå Ravnåsens tolkning, at kallet fra Gud hadde en sentral posisjon i motivasjonene til Hauge, blir en naturlig konklusjon.

3.03 Anton Christian Bang

En av de første omfattende bøkene skrevet om Hauge er gjort av biskop Anton Christian Bang. Gjennom den over 500 sider lange boken portretteres Hauge som en person med sterkt åndelig preg. Ettersom Bang var kirkehistoriker, blir hans blikk på Hauge mer orientert mot den åndelige delen av lekmannens virke. Slik beskriver Bang Hauges åndelige utvikling:

”I det billede af Hauges aandelige udviklingsgang […] vil man finde grundlinierne til alle de træk, der senere fyldigere fremtræder i hans liv og under hans virksomhet. Hans selvstændige opfatning af den kristelige lære, hans fremstillingsmaade af den kristelige sandhed, saaledes som den foreligger i hans skrifter, hans skarpe udhæven av troen som en livsmagt til gjenfødelse, hans indtrængende formaning mod at drive afguderi med skabningen paa den ene side og hans ligesaa indtrængende formaning til flittighet i det timelige paa den anden side. Alt staar i et saa nøiagtigt indre forhold til hans udviklingsgang […] at den indre ægthed og sandhed af disse fremgaar med tvingende logisk nødvendighed. Naar han skildrer sin aandelige fremvaxt som fremgaaet og udelukkende betinget av bibelens og gudelige bøgers læsning, saa maa selv den mest overfladiske kritik strax medgive, at kun saaledes og ikke anderledes kan det forholde sig” (Bang, 1924, s. 14).

Videre understreker Bang Hauges rett til å handle slik han gjorde, med en overbevisning om at Hauge levde ut i fra et reelt gudskall.

”Hans Nielsen Hauge fuldt ud var berettiget til den gjerning […] at han ikke ukaldet trængte sig ind i en fremmed bestilling, men ifølge et særegent Herrens vidnekald havde at virkeliggjøre en bestemt kirkehisorisk oppgave. Uden dette grundsyn vil man hverken kunne forstaa Hauge eller overhovedet hele den nyere norske kirkehistorie.” (Bang, 1924, s. 21) ”Den af Hauge oplevede aandesopløftelse maa efter ham selv betragtes fra tvende sider, dels som den egentlige fødsel af et bevidst liv i Gud, og dels om kaldelsen til hans livs gjerning” (Bang, 1924, s. 24)

Bangs kirkehistoriske analyse av Hans Nielsen Hauge viser distinktivt at Hauge hadde tydelige religiøse motiver for hans åndelige virke. Det blir derfor naturlig å forstå Bangs vurdering av Hauges menneskebilde som gudsfokusert, og at læren var inspirert fra Bibelen. Bang knytter ikke dette opp mot næringslivet, så fremt undertegnede har sett, men som sitatet ovenfor viser så hadde åndsopplevelsen til Hauge innvirkning på hans livs gjerning. Dermed er det mulig, ut i fra teksten, å tolke Bangs vurdering av Hauges motivasjon som religiøst, både på det åndelige og det verdslige plan.

3.04 Andreas Aarflot

Andreas Aarflot er forfatter av en betydelig haugebok, som belyser litt av motivasjonene bak Hauges engasjement i verden.

”Hauges egentlige mening kommer til uttrykk […] der det understrekes at en slik verdensflukt ikke må føre til at en svikter sitt jordiske kallsarbeid. Det er her tydelig at Hauges syn er formet i nær sammenheng med hans livsnære, praktiske forståelse av kristenlivet som et kall til å prise Gud i den jordiske livsgjerning.” (Aarflot, 1969, s. 360)

Aarflot referer til Hauges første bok, der Hauge skriver:

”og om de bliver betroet noget Pund af Gud i det Aandelige eller Timelige, saa vær gode Husholdere derover, og ophøy eder ikke deraf, men betænk at det er laant af Gud” (Hauge, 1796, s. 56).

Det blir her naturlig å dra parallellen til Bibelen, nærmere sagt Lukas 19:11-27, der Jesus forteller lignelsen om pundene (Det Norske Bibelselskap, 2011, Lukas 19:11-27). Denne lignelsen er preget av forvaltertankegangen, der mennesker er forvaltere av Guds rike. Oppgaven til mennesket blir å ta vare på Guds gaver, bruke de og utvikle de til beste evne. Aarflot skriver videre:

”Denne tankegang er et gjennomgangsmotiv i Hauges etisk grunnsyn. Vi møter den igjen i skrifter fra hele hans litterære virkeperiode, og han holder fast ved grunntanken om det ansvar som hvert menneske har for utnyttelsen av sine evner og ressurser i denne verden” (Aarflot, 1969, s. 364).

Aarflot refererer også, i en senere utgivelse, til det barmhjertighet- og sosialrevolusjonære motiv med å ”stoppe de Riges Overdaad” og ”ophielpe de Svage” (Aarflot, 1971, s. 188). Arbeidet ble sett på som et ledd i den kristenes selvdisiplin, og må utføres med troskap og flid (Aarflot, 1971, s. 191).

3.05 Daniel Thrap

Daniel Thrap kommenterer Hans Nielsen Hauges fengsling i sin bok fra 1893. Her berører han Hauges motiver og engasjement for næringsvirksomhet, samt hans tanke om vennesamfunnet.

”Det var et skjæbnesvangert Skridt, Hans Hauge tog, da han Sommeren 1801 blev Kjøbmand i Bergen. Det være langt fra os at dadle ham for det. Tvertimod: hans Motiver synes at have været rene og hans Formaal Guds Riges Fremme efter det Syn, han havde paa Tingen. […] Der er sikre Vidnesbyrd om, at noget som en Samfunds-Dannelse ved denne Tid har foresvævet ham. Det skulde visselig ikke være nogen Sekt, men en Sammenslutning af hans Venner til Guds Riges Fremme. I Erhvervelsen af Penge fandt han her et Middel til at gjøre dem uafhængige af Verden og knytte dem mere og mere til hver andre indbyrdes. At Tanken fra Hauges Side ikke inde holdt noget urigtigt, maa vist erkjendes, men han har neppe overskuet de mulige Farer ved Realisationen: at den timelige Vinding let kunde blive en Snare for mange, nåar den strænge Tugt ikke længer lod sig holde, og at Samfundsdannelsen let kunde føre videre til Sektvæsen. Han tør have havt Øie for disse Ting, men neppe over skuet dem i deres Konsekvenser. Han var en kraftig Mand, der fattede raske Beslutninger og uden Betænkning satte dem iverk.” (Thrap, 1893, s. 5–6)

Hans Nielsen Hauges motiver ble kraftig kritisert under rettsaken, men Thrap finner Hauges motiver som rene, med formål å fremme Guds rike ved å bruke penger som middel. Dette skulle hjelpe vennene til å bli mer uavhengige av verden slik at en kunne knyttes mer og mer til hverandre. Samtidig kritiserer Thrap Hauge for ikke å ta nok hensyn til konsekvenser frem i tid, og hva mye penger kunne føre til på sikt. Thrap karakteriserer Hauge her som en mann litt kjapp med å ta beslutninger, og at disse ble iverksatt uten mye vurdering.

3.06 Finn Wiig Sjursen

Finn Wiig Sjursen kommenterer forholdet mellom religion og arbeidsliv i det haugianske vennesamfunnet. (Sjursen, 1997, s. 137–147) Her peker han spesielt på et sitat hentet fra ”Bergenske Adresse-Contoirs Efterretninger” 10. juli 1802, hvor Hans Nielsen Hauge svarer på anklager om motivasjon for næringsvirksomhet fra Anders Qvale. Hauge skriver:

”Jeg gjorde det av lyst, til at forsøge, om ikke i alle Ting kan gaae an at være en Kristen, dog best at prøve det i Kiøbmands Stand. en Apostels Lære er, at han Arbejdet selv med sine Hænder, og det er bedre at give end at tage. Hvo ej vil arbejde, bør hæller ikke æde. Maaske Qvale heller vil bygge Closter, som fordum, til sin Kirke-Stiftelse, saa vil jeg derimod bygge Fabriker, drive Handel, arbejde til Hielp med Haandværker, og naar Tid og Kraft haves, da fornemmelig dyrke Jorden. Mit Kaldsbrev er at elske Gud og min Næste” (Hauge, 1802)

Sjursen peker på denne uttalelsen som ”et nøtteskall” av Hauges syn på forholdet mellom gudsliv og arbeidsliv.

3.07 Haugianere i Hans Nielsen Hauges samtid

Mye er skrevet om Hans Nielsen Hauges motivasjonsgrunnlag, men motivasjonen til haugianerne i hans samtid er i mindre grad belyst. Noe av grunnen til dette kan ligge i selve ordet haugianer. En haugianer henspiller til etterfølgere av Hauge. Det kan være en direkte etterfølger som aktivt deltar i det fremvoksende vennenettverket, eller noen mer indirekte inspirert av Hans Nielsen Hauges liv og skrifter. En annen faktor som vil spille inn er mengden av litteratur om etterfølgerne i forhold til det som er skrevet om Hauge. Som kjent, så forfattet Hauge en mengde bøker og brev. Det er i tillegg skrevet en rekke biografier om han, noe som det i langt mindre grad er gjort om hans etterfølgere.

Vi ser en tydelig sammenstilling mellom Hauge og haugianerne i hans samtid, vedrørende motivasjon for næringsvirksomhet. Dag Kullerud belyser til en viss grad dette feltet ved å vise til en felles tankegang, eller lov, som Hauge hadde for disponering av formuen.

”Vår gode lov, skriver Hauge, sier at de som fornekter sine foreldres kristelige formaninger til gudsfrykt, edruelighet, fredsommelighet, flittighet, sparsommelighet og deslige, skal miste arv etter dem” (Kullerud, 1996, s. 255).

Forvaltningen av eiendommen skulle gjøres med hensyn til utbredelsen av sann kristendom, slik at det religiøse motivet, også blant etterfølgerne, kom tydelig frem. Kullerud skriver også:

”Hovedregelen her som i alt er at vennene tror på Gud og lar seg regjere av ham. Den sanne moral skal trekkes ut av Jesu lære. Alle skal tjene og ikke herske med stolthet og misunnelse, bare ha det nyttige for øyet, forenes under Guds lov, akte dyden, være trofaste tjenere – enhver med sine gaver!” (Kullerud, 1996, s. 254)

Det virker som at haugianerne hadde stor respekt for Hauge, og ønsket å være lydig mot ham, og dermed også være lydige ovenfor Guds ord. Motivasjonen deres var religiøst betinget, på samme måte som Hauge, men også i lydighet for den autoritet Hauge representerte. Ole Iversen [sic: brevet underskrevet av Lars Iversen] bretter ut, i en av sine brev, hvordan han reagerte da han fikk tak i en av bøkene til Hauge:

”En, som havde af Hans Hauges Bøger, som vi fik laant en af, kaldet Betragtning over Verdens Daarlighed ; da jeg nu læste i den saa fik jeg det Vidnesbyrd saa klart i min Aand: her vises den rette Vei til Livet ; den lærte og, at det er det sande Guds Ord vi alle bør lære af” (Ording, 1952, s. 154).

Dette møtet med Hauges skrifter, og deretter Hans i egen person, endret livet til Iversen. Han ble senere en sentral kjøpmann i Hauges ånd, og arrangerte oppbyggelsesmøter etter original haugiansk oppskrift (Breistein, 1955, s. 344, 377).

Hauges hadde solid autoritet. Mange av etterfølgerne hadde så stor respekt for det han sa, at de lot være å holde møtevirksomheter på grunn av at de fikk beskjed om det. Sjursen forteller det slik: ”under en svakhetsperiode i fengselet (1805) bad (Hauge) vennene om å avholde seg fra offentlig møtevirksomhet. Det gjorde de stort sett så lenge Hauge satt i fengselet. Men ikke før var han sluppet fri, før virksomheten skjøt ny fart.” (Sjursen, 1997, s. 46)

3.08 Hauge og Weber

Flere har knyttet Hauges virksomhetsengasjement opp mot Webers analyser av den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Et sterkt koblingspunkt er at vekkelsen var sterkt knyttet mot en økonomisk praksis, hvor en kan forholde seg til er rikt materiale om konkret økonomisk virksomhet (Strandbakken, 1987, s. 35). Hauge var selv opptatt av å skaffe kapital til ”Fabriker og andre Industrigrenes Anlæggelse” (Ording, 1952, s. 25). Han ønsket at handelsoverskuddet ble reinvestert i virksomhetene eller annen ekspansjon (Strandbakken, 1987, s. 36). Hauge fremholder ideen om arbeid som en slags gudstjeneste, og at troen skal gi utslag i gode gjerninger og et gudfryktig liv (Strandbakken, 1987, s. 39).

I ”Uttog af Kirke-Historien” skriver Hauge om predestinasjonslæren:

”Ikke vil jeg tillægge Kalvin denne Lærdom at være af Ondskap, men en skrækkelig Vildfarelse er det mod Gud, der vil, at alle Mennesker skulle blive salige og komme til Sandheds Erkjendelse” (Ording, 1954, s. 144).

Mens Weber titulerer predestinasjonslæren som et hovedpunkt i sin tese, var Hauge sterkt imot dette synet. Hauge vektlegger her ”Menneskes frie Villie” (Ording, 1954, s. 144) Dette hindret imidlertid ikke Hauge i å etablere en ideologi med høy vurdering av arbeidsinnsats og sparsommelighet (Strandbakken, 1987, s. 41).

Puritanerne så på rikdommen som et tegn på utvelgelse til nåden, mens Hauge mente at Herren like gjerne kunne velsigne den kristne med medgang som prøvelse i motgang. Rikdommen ble et middel for å ta fra de fattige, og gi til de rike (Strandbakken, 1987, s. 42).

Hauge var i stor grad en praktiker med stort engasjement, mer enn en disiplinert og ordensfokusert teolog. Hauge som person var for spontan og utålmodig til at næringsengasjementet var et rendyrket resultat av refleksjon etter et teologisk grunnarbeid. (Strandbakken, 1987, s. 42). Samtidig som at Hauges næringsengasjement ble skapt underveis kan en argumentere for at Hauge utviklet en slags luthersk versjon av den kapitalistiske ånd Weber beskriver (Strandbakken, 1987, s. 43).

Oppgaven går ikke nærmere inn på likhetene og ulikhetene mellom Hauge og Weber, men legger merke til at Hauge, så vel som puritanerne i Webers analyse, hadde et bevisst forhold til sin religiøse ideologi som sitt grunnlag for virksomhetsengasjement.

Analyse av Hauges finansiering og virksomhetsorganisering

På grunnlag av Hauges motivasjon, som blir fremstilt ovenfor, vil det nå bli nødvendig å se på hvilke praktiske følger det fikk. I denne delen av analysen vil det undersøkes på hvilken måte Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere organiserte virksomhetene sine. I vurderingen vil det vektlegges flere litteraturkilder, ettersom organisering både omfatter det økonomiske aspektet samtidig som ledelses og arbeidsfordelingen er en sentral del. Hvordan hauge strukturerte og på hvilken måte han disponerte seg av personnettverket, er minst like essensielt for evalueringen av virksomhetene som de nevnte delene ovenfor. Hauge var den første i Norge som lagde et omfattende kolportasjesystem (Gundersen, 2001, s. 11; Kullerud, 1996, s. 102). Det vil si et distribusjonsnett for bøkene han hadde skrevet. Vi kan telle opplagstall for minst 150 000 bøker før fengslingen i 1804 (Gundersen, 2016), men dette nettverket var mest sannsynligvis så effektivt at han klarte å utbre omtrent 200 000 eksemplarer i denne tidsperioden (Kullerud, 1996, s. 103).

I tillegg til sitt nettverk for bokdistribusjon, så hadde han et enormt kontaktnettverk gjennom brevvekslinger, forkynnelse og handelsreisene gjort som kjøpmann. Mye av hans tid brukte Hauge på effektive reise på tvers av landet.

”Han gikk så raskt at folk syntes han nesten småsprang. Hans ærend hadde hast, men tid hadde han likevel alltid for mennesker som kom for å tale med ham om åndelige eller timelige problemer”, forteller Sverre Nordborg. Under reisene gav han ofte veiledning om jordbruk og andre praktiske spørsmål. (Norborg, 1966, s. 180)

Brevene stod for en stor del av kontakten mellom Hauge og hans etterfølgere. Nils Sivertsen beskriver det slik: ”Ikkje før er Hans Nielsen heime, så strøymar det inn med brev, særleg frå bygdene” (Sivertsen, 1946, s. 82). Det er ikke små mengder med brev, og det blir naturlig å se på brevvekslingen som en essensiell del av den daglige driften. Finn Wiig Sjursen forteller:

”Videre skal det nevnes at haugianerne gjennom sin omfattende reisevirksomhet og brevkorrespondanse bygget opp et internt kommunikasjons- og informasjonsnett som bare ble overgått av embetsmennenes” (Sjursen, 1997, s. 46).

Sjursen skriver videre om sentraliteten brevene spilte i kommunikasjonen med andre.

”På samme måte fungerte brevene som nyhetsmedium, og denne korrespondansen hadde et formidabelt omfang. Den dag i dag har vi oppbevart over 500 brev fra Hans Nielsen Hauge og bortimot 2000 brev fra andre haugianere, og brevene formet seg ofte som rundskriv som ble kopiert i opptil 14 (kjente) eksemplarer til videre distribusjon i lokalmiljøet.” (Sjursen, 1997, s. 46)

En stor fordel for haugianerne var tilliten som var mellom dem. Tilliten var så stor markant at det i mye mindre grad var nødvendig med nedskrevne avtaler, ettersom partene fullt og helt stolte på hverandre (Bang, 1924, s. 253).

”Tilliten blant vennene var stor. Dermed trengtes ikke avtalepapirer, kvitteringer og kontrakter. Transaksjonskostnader var et ikke-begrep. I dag vet vi at handel med høy tillit og lave transaksjonskostnader
er effektiv. Det hadde Haugekulturen [sic] som et konkurransefortrinn.” (Olsen, 2012, s. 28)

3.09 Analyse av ledelsesorganisering

Selv om organisasjonens kraftsentrum var preget av lekmenn og bønder, trengte den en tydelig organisering. I selve driften av de lokale virksomhetene var subsidiaritetsprinsippet gjeldende. Mesteparten av beslutningene som ble tatt, ble gjort av dem det gjaldt. Den daglige driften, utbygginger og satsninger ble foretatt av ansvarlige på gården, møllene eller den aktuelle næringen. Det er imidlertid liten tvil om at Hauge hadde stor påvirkning på driften, selv om han ikke var tilstede. Hauge ytet sin innflytelse på virksomhetene gjennom flere metoder.

I organiseringen av driften var det viktig med kompetente ledere, og Hauge var i stor grad med på å utforme dette. Hans anlegg for å oppdage ledelsestalent, og utfordre individene til å ta steget med å bli leder var slående. Dette ser vi igjen i flere kilder.

”Karakteristisk for Hauge var også hans fremragende administrative evner, som han bl.a. brukte til å utplassere de dyktigste av sine medarbeidere på strategiske steder og hjelpe dem med etablering av industrielle merkantile bedrifter (Sjursen, 1997, s. 46)

Også Dag Kullerud portretterer Hauge som en oppegående og intelligent mann. Han så an situasjoner og lærte væremåten til mennesker. På den måten fikk han en styrket lederposisjon gjennom sterk tillit.

”Hans Nielsen Hauge var en taktiker av rang. – Overalt hvor jeg vandret, på hvert sted jeg kom og hos hvert menneske jeg møtte, la jeg nøye merke til sinnsstemninger, talemåter, levekår og klesdrakt. Kort sagt, deres indre personlige vesen og deres ytre forhold. Ut fra dette dannet jeg meg en følgeslutning om hvordan jeg best kunne henlede deres oppmerksomhet mot min religiøse hensikt, nemlig å vekke deres hjerter til aktelse for Gud og hans ord. Han lyttet og så.” (Kullerud, 1996, s. 102)

Som vekkelsesleder møtte Hauge utfordringer blant tilhengerne. Dette særlig, ettersom han på svært kort tid vant mange følgesvenner. Disse utfordringene var særlig knyttet til eksistensen av celler blant etterfølgerne, samt å styrke og holde på tilhengerne. For å forebygge negative konsekvenser av dette plasserte Hauge venner rundt om i hele landet. På den måten ønsket han å skape en tilhørighet til haugebevegelsen som en helhet. (Kullerud, 1996, s. 144)

På tross av dyktighet hendte det at Hauge var ukontroversiell i sin lederstil. Et av eksemplene er den noe overkjørende linjen han hadde ovenfor Ole Pedersen Moe og hennes kjæreste Lucine. Etter sterk oppfordring fra Hauge skulle de bryte forlovelsen, og Lucine i stedet gifte seg med boktrykker Hans Thorsen Bakkerud [sic]. Selv på 1800-tallet var dette en kontroversiell akt av Hauge, og er neppe haugianernes stolteste øyeblikk. Men etter 5 års ekteskap døde Hans Bakkerud, og Lucine blir da gjenforent med sin ungdoms kjæreste. Ole Pedersen Moe gifter seg med Lucine og fortsetter i Bakkeruds posisjon som ansvarlig for boktrykkeriet. Under ledelse fra disse to går det godt med geskjeften, og Moe blir etter hvert stortingsrepresentant. Autensiteten til denne enkelthistorien er problematisert, men Kullerud mener at det ikke er urimelig å tenke at Hauge handlet slik. (Kullerud, 1996, s. 250–252)

For det meste var Hauge en dyktig strateg, der han plasserte kompetente venner rundt om i landet. Han sendte bevisst folk til Christiania, Drammen, Trondhjem, Christiansand, Stavanger, Bergen, Sunnfjord, Gjeslingen, Steigen i tillegg til mange andre lokasjoner (Sjursen, 1997, s. 46). Disse vennene var med på å danne et nettverk av ledere i store deler av Norge som kunne stole på hverandre. Dette la grunnlaget for et meget effektivt handelssystem, noe Olsen understreker som helt unikt (Olsen, 2012).

3.10 Det haugianske nettverket

Et av de sterkeste kjennetegn på den haugianske bevegelsen er det brede nettverket av kontakter som strakk seg gjennom det ganske land. Jørn Bue Olsen setter dette nettverket så høyt at han vurderer den haugianske bevegelsen som et konsern, og Hans Nielsen Hauge som den første moderne konsernleder i Norge. ”Den ulærde bondesønnen fra Tune i Østfold bygde nemlig opp noe vi i dag ville betegnet som et konsern: Han og hans venner etablerte cirka 30 bedrifter og virksomheter over store deler av Norge; fra Bardudalen i Troms til Kristiansand på Sørlandet”. (Olsen, 2012, s. 28) Det er bemerkelsesverdig å se på den geografiske bredden av bedrifter, som i stor grad kan forklares av det brede nettverket og Hauges egne reiser. Finn Wiig Sjursen karakteriserer det som ”en landsomfattende folkebevegelse uten sidestykke i sin tid” (Sjursen, 1983, s. 43). Aage Skullerud antar at det var mellom 30 000 og 50 000 haugianere på 1830 til 1840-tallet, mens Sjursen har en mer forsiktig beregning, og setter antallet mellom 20 og 30 000, i samme tidsepoke. Uansett vil undertegnede understreke den enorme kontaktflaten Hauge hadde. Budskapet til Hauge nådde langt, og opplagstallet tyder på at 60 000 husstander hadde bøker skrevet av Hans Nielsen Hauge, før 1805. (Sjursen, 1983, s. 43–44) Det er ikke til å legge skjul på at opplagstallet var av betydelig størrelse, og særlig med tanke på at befolkningsmengden på omtrent 892 000 (Drake, 1969).

Abbildung in dieser Leseprobe nicht enthalten

Figur 2: Modell av det haugianske vennenettverket

Kommunikasjonen var viktig i nettverket, spesielt på grunn av den geografiske spredningen av haugianske tilhengere. Den ”omfattende reisevirksomhet og brevkorrespondanse bygget opp et internt kommunikasjons- og informasjonsnett som bare ble overgått av embetsmennenes” (Sjursen, 1983, s. 46). Brevvekslinger var ikke kun viktig for Hans Nielsen Hauge, men også for haugianerne internt. Som tidligere nevnt, ble mange kompetente haugianere plassert av Hauge på forskjellige lokasjoner rundt om i landet. Dette var ikke tvunget plassering, men en oppfordring fra Hauge til å flytte dit. En anbefaling av Hauge hang høyt, og det var derfor flere som velvillig spisset ørene til det han ytret om deres liv.

”Det haugianske nettverk ble bygd med Guds ord, handel og ekteskap”, skriver Dag Kullerud (Kullerud, 1996, s. 250). Ekteskapsinngåelse var et viktig element i spredningen av bevegelsen, og Hauge var flittig i sin anbefaling av ektemake. Han hadde et særlig øye for potensielle partnere som kunne fungere godt sammen, og spesielt dersom de kunne supplere hverandre i den arbeidsoppgaven de hadde. Dersom mannen eide en stor gård, med omfattende virksomhet, fant Hauge ei kone som hadde organisatoriske evner. Godsherrer kunne gifte seg med ukjente kvinner og landhandlere kunne gifte seg med predikanter. Det viktigste var ikke hvor de kom fra eller hvem de var, men at giftermålet var tjenlig for Gud og dens neste. Det mest sentrale ved ekteskapsinngåelse var det helhetlige perspektivet. (Kullerud, 1996, s. 149–156)

Innenfor vennenettverket var det ikke alle som ble definert som haugianere, selv om de var venner og støttespillere til Hauge. Eksempel på dette er er biskop Johan Nordahl Brun i Bergen, som verken kan sies å være en nær støttespiller eller en motstander. Brun virker som en prinsipiell støtter av ytringsfriheten og Hauges rett til å forkynne, men samtidig peker han på Haugs tekster som dårlige. Selv om de skal ha møttes ved et par anledninger, så er det lite som tyder på et vennskap mellom Hauge og Brun. (Bang, 1924, s. 139–140) Slottsprest Claus Pavels virker som han hadde et mer vennskapelig forhold til Hauge, og forsvaret ham i rettsaken, samt besøkte ham i etterkant. Det er på en annen side lite trolig at Pavels var haugianer, men snarere en venn av ham. Hauge hadde flere av disse, og stortingsmann Ole Paulsøn Haagenstad er en annen av dem. Vi finner ikke disse blant haugianerne og dens tradisjon, men det virker som de var gode støttespillere av Hauge. (Sjursen, 1983, s. 43)

3.11 Analyse av Hauges virksomhetsfinansiering

Gjennomgangen av finansieringen til Hauge er i hovedsak gjennomført ved bruk av Dagfinn Breisteins bok, ”Hans Nielsen Hauge - Kjøbmand i Bergen : Kristen tro og økonomisk aktivitet” (Breistein, 1955). Datainnholdet i boken samsvarer i stor grad med det som blir gjort til kjenne gjennom bøkene og brevene Hans Nielsen Hauge selv skrev (Rødal & Kiplesund, 2009, s. 19–20). Derfor er Breisteins bok, på tross av at den er sekundærkilde, en god ressurs i dataanalysen til hauges finansiering av virksomheter. En tabell av samtlige finansielle transaksjoner nedskrevet av Breistein finnes i tabell 1, som en del av appendiksen til denne oppgaven.

Hovedtyngden av den finansielle aktiviteten til Hans Nielsen Hauge fant sted mellom 1800 frem til 1804, da han ble fengslet. Vi finner også betydelige investeringer etter hans løslatelse fra fengselet, i 1814, men dette er et betraktelig lavere aktivitetsår enn de ved århundreskiftet. Det er en liten tidsperiode mellom hans åndsopplevelse, i 1796, og starten på de finansielle aktivitetene av betydelig størrelse. Noe av det første vi registrerer av økonomisk art er 300 riksdaler (rd.) Hauge i 1796 hadde opparbeidet seg gjennom birøkting, dyrking av leid jord, handel med kveg og lær og snekkerarbeid. Disse pengene ble brukt til trykkingen av hans første bøker. (Bang, 1924, s. 252; Hauge, 1914, s. 147)

Den siste registrerte finansielle transaksjonen fra Hauges side er 1824, samme året som han døde (Breistein, 1955, s. 329). Dette var et forfall av et låneavdrag, som resultat av kjøpet av Bredtveit gård. Innkjøpet av gården gjorde Hauge på vegne av noen venner, men da de ikke hadde mulighet til å overta forpliktelsene, fikk Hauge både ansvaret og rettighetene som fulgte gården. Dermed måtte han også tilbakebetale lånet, som var mer enn det han egentlig hadde kapasitet til å tilbakebetale. Dette gjorde at han frem til sin død stod i gjeld, og hadde også da flere ubetalte avdragsforfall som stod for tur.

En av de første støttene Hauge mottar som kjøpmann i Bergen er fra Maren Boes, ei enslig dame som hadde en betydelig formue. Hauge ble testamentert hele 1 000 rd. av hennes formue i 1800, og mottok allerede året etter litt av det som forskudd (Breistein, 1955, s. 53). Hauge tenkte først å dele ut midlene til de fattige, men fant etter hvert ut at de skulle brukes til noe mer nyttig enn ”dovenskab og lediggang” (Bang, 1924, s. 253). Midlene ble da brukt til å starte som kjøpmann i Bergen (Bang, 1924, s. 252–253). Hauge fikk tilbud om å motta hele hennes formue dersom han ble boende i byen, men Hauge kjente en forpliktelse til å reise rundt, og takket dermed nei til hennes tilbud. I 1801 fikk han 300 rd. av arven fra Boes til innkjøp av sjøfartøyet Haabet (Breistein, 1955, s. 76). Av henne fikk han i tillegg 400 rd. i gave til boktrykking. Totalt gav Maren Boes Hauge alene 700 rd. som økonomisk støtte året 1801.

Hauge mottok ikke bare gaver, men benyttet seg i stor grad av muligheten til å låne penger av andre. I 1801 lånte han 200 rd. fra Lars Jacobsen Tingeneset på en kjøpmannstur til Sunnfjord (Breistein, 1955, s. 187). Året etter har Hauge opparbeidet lån fra Manufakturhuset, Johan Nikolai Loose, Elling Hansen Høydahl, Ingeborg Rasmusdatter, Christopher Christophersen, Daniel Arnesen Lere, Torger Næss og Lars Iversen Kvarmekvam. Totalt var Hauge sin gjeld til disse hele 5 000 rd. (Breistein, 1955, s. 78, 85–86). Det er naturlig å anta at summen er høyere enn 5 000 rd., ettersom det ikke var uvanlig med muntlige avtaler, og som dermed ikke er registrert i tallmaterialet.

Gjennom årene som fulgte og frem til arrestasjonen i 1804 ble det gjort enorme investeringer fra Hauge sin side. Dette var investeringer som kjøp av skip, represjoner av fartøy, omsetning av varer og kjøp av møllebruk. Fra 1803 til 1804 har Breistein registrert en total sum av investeringer på hele 32 845 rd., som er gjort av Hauge, eller Loose på vegne av Hauge (Breistein, 1955). Rødal og Kiplesund har utført beregninger på hvor omfattende investeringer og finansielle transaksjoner Hauge hadde gjennom sin levetid. Deres konklusjon er en sum på over 51 millioner i 2008 NOK (Rødal & Kiplesund, 2009, s. 42). I disse beregningene er inflasjonen tatt med i betraktningene, men det er i tillegg andre faktorer som også spiller inn. Dersom man tar hensyn til forskjellen i levestandard og normal dagslønn, vil summen være mer betydelig enn 51 millioner NOK.

Ola Honningdal Grytten utvider Rødal og Kiplesund sin analyse i 2013. Her registrer Grytten 101 vesentlige transaksjoner i perioden 1799 til 1823. Det permanente fengslingsåret 1804 var et toppår som utgjorde 36 av disse. Av disse transaksjonene var Hauge aktivt involvert i 65, og fungerte som mellommann i 36. Ved å omregne grunnlaget til 2010-NOK med historisk konsumprisindeks beregner Grytten at finansieringsprosjektene i 1804 var 18,2 millioner kroner, og investeringene tilsvarte 10,4 millioner. Inflasjonstallene her tar ikke hensyn til vekst i kjøpekraft i perioden, noe som undervurderer verdien i 1804. Ved hjelp av historiske lønnsekvivalenter fra normallønn finner vi at Hauge hadde finansieringsprosjekter for 387 millioner 2010-NOK og investeringer for 220 millioner 2010-NOK i 1804. Hauge var altså involvert i transaksjoner for mer enn 600 millioner 2010-NOK bare i 1804 alene. (Grytten, 2013, s. 38–40)

Abbildung in dieser Leseprobe nicht enthalten

Figur 3: Vesentlige transaksjoner Hauge var involvert i (rapportert i lønnsekvivalenter i millioner 2010-NOK). Hentet fra: (Grytten, 2013, s. 40)

Grytten estimerer dette volumet til å være mellom 1 og 1,5 prosent av det Norske investeringsvolumet i 1804, og at hauge må ha bidratt med finanser for mellom 2 og 2,5 prosent av totale investeringer (Grytten, 2013, s. 39). Da vi mangler data fra noen transaksjoner er disse summene mest sannsynlig enda høyere (Grytten, 2013, s. 39–40).

Av investeringer Hauge var direkte involvert i kan mer enn 60 prosent relateres til egenkapital i handel eller industrielle aktiviteter. Nesten 40 prosent var lån til andre aktører. (Grytten, 2013, s. 40). Som vi ser fra tabell 1 i appendiks, fikk Hauge i høy grad kapital basert på lån. Grytten estimerer dette til 98,6 prosent med en giringskoefissient på 31,2. Dette var før den første privatbanken i Norge, Hauge må altså ha vært en troverdig kreditor. (Grytten, 2013, s. 41)

Ikke bare var de finansielle transaksjonene høye, men Hauge spredte også risikoen gjennom ulike engasjementer. Han involverte seg i eiendom, jordbruk, møller, fiskeprosessering, kobberminer, papirmøller, trykkeri, teglverk, handelshus, shipping, tekstilfabrikker, saltdestillering, alkoholdestillering, samt investering og bankvirksomhet. (Grytten, 2013, s. 36–38). Om en ser bredt på engasjementene var de fordelt både innenfor primærnæringene, sekundærnæringene, tertiærnæringene, politiske virksomheter, religiøse virksomheter og allmennyttige virksomheter (Agderseminaret, 2014, s. 56).

Tar en næringsvirksomhet som Hauge enten involverte seg i som eier, etablerer eller tilrettelegger omfatter det omtrent 150 enheter (Agderseminaret, 2014, s. 57; Grytten, 2012, s. 18, 2013, s. 38). Dette kan ha skapt et sted mellom 7 000 og 8 000 arbeidsplasser i perioden 1799 til 1828 (Agderseminaret, 2014, s. 57). Estimater tilsier at haugiansk inspirerte virksomheter genererte 25% høyere bruttoprodukt per innbygger, og at produktiviteten i virksomhetene var 30% høyere. I tillegg var kostnader relatert til arbeidsvelferd 30% høyere, og administrasjonskostnader vesentlig lavere enn sammenlignbare virksomheter. Haugeinspirerte virksomheter utbetalte også et moderat lavt utbytte til deres eiere. (Dalgaard & Supphellen, 2011, s. 61)

Det er likevel viktig å påpeke at ikke all virksomhet Hauge startet var vellykket (Agderseminaret, 2014, s. 57). Både Hauge og hans venner ble grunnet rettsaken og langvarig fengsling blant annet påført store tap (Bang, 1924, s. 419).

3.12 Finansiering gjort av haugianerne

Det er i mange tilfeller vanskelig å se hvilke transaksjoner som var gjort av haugianerne og hvilke som ble gjort av Hauge selv. Et eksempel er Hauge sin kjøpmannsvirksomhet i Bergen. Den ble i stor grad overlatt til andre: Samson Traa, Petter Meier, Amund Helland og særlig bøkkermester Johan Nikolai Loose (Bang, 1924, s. 255). Han hadde fått fullmakt fra Hauge, til å gjøre det som han fant best. Ettersom Loose stod for en del av handelen i Bergen, er det i flere av tilfellene vanskelig å konkludere om han gjorde det på vegne av seg selv, eller om han gjorde det som Hauges stedfortreder. Det betydde imidlertid ikke at Hauge ikke hadde kontakt eller innflytelse på driften i Bergen. Brevvekslingene gjort mellom Hauge og hans samarbeidspartnere er noe av kjernen i organiseringen. Vi ser at Loose i 1802 mistet rettet til å praktisere handel, og at han heller ikke kunne gjøre det som stedfortreder på Hauge sine vegne (Breistein, 1955, s. 70). Senere fikk også Loose løst borgerbrev som kjøpmann, slik at han ikke lenger trengte å handle på Hauges vegne. Når det i tillegg vises til at Hauge lånte penger av Loose for å finansiere deler av virksomheten (Breistein, 1955, s. 76), er det forståelig at egentlig finansiør ikke alltid fremkommer like tydelig. (Breistein, 1955)

Loose selv gjorde et par investeringer fra egen lomme, deriblant et våningshus med bøkkerverksted for 1 000 rd. Han forsøkte fem år i etterkant å skaffe seg et nytt våningshus for 5 400 rd., men døde før han fikk fullbyrdet kjøpet. Dødsboet til Loose hadde en nettoverdi på 5 305 rd., noe som tyder på at han hadde grei omsetting på sitt virke. Vanlig industriarbeiderlønn var på omtrent 200 rd. i året (Grytten, 2005, s. 62). Sammenlignet med normallønn viser nettoverdien av dødsboet at Loose hadde evner i handelsvirksomhet og gjorde det godt de årene han levde. Dermed vet vi at Loose også var selvstendig og gjorde ting på egne vegne, selv om Hauge ikke var en del av verken handel eller initiativ.

Et av eksemplene på utydelig eierfordeling og finansiering er kjøpet av gården Strudshavn, som ble gjort på Hauges oppfordring, men ikke av ham selv. Avtalen ble inngått mellom selgeren, Ernst Meyer og kjøperne, Vebjørn Svensen Ramsgar og Johan Nikolai Loose. Kjøpesummen var på 10 500 rd.. Senere revurderte Ramsgar handelen, og Ole Simonsen Berg trådte inn som eier i stedet. Men også Berg fikk betenkeligheter med kjøpet, og Loose måtte ordne med drift samt finansiering av kjøpet. Selv om det offisielt var Berg som foretok kjøpet i 1804, var hele kjøpesummen gjort som lån. Omtrent halvparten var som pant i gården, 3 000 rd. som lån eksternt, og 2 500 rd. fikk Berg i lån fra Loose. Det økonomiske aspektet var dermed ikke til hindring, ved store og betydelige investeringer for haugianerne, nettverket tok hånd om den nødvendige kapitalen. Selv om Hauge ikke var part i kjøpet, virket han tilfreds med handelen. Når det gjaldt eierforholdet så endret det seg hyppig. Mellom 1804 og 1814 var det hele 11 parter som var hadde eierskap i Strudshavn, skriver Breistein. Dette var personer som enten hadde pant i eiendommen, eide deler av den eller egentlig hadde gått inn som eiere, men som trakk seg. Kompleks eierstruktur fantes også på 1800-tallet. (Breistein, 1955, s. 156–159)

Historien om papirfabrikken på Eiker er en av det mest vellykkede forretningene gjort av haugianerne på Hauges tid. Dette var en uten om det vanlige satsing, ettersom det kun eksisterte fire andre papirmøller i landet. Kompetansen som var nødvendig måtte anskaffes fra utlandet. For å starte opp møllen måtte det kronerulling til blant haugianerne, og store lån ble tatt opp. Hans Nielsen Hauge investerte selv 200 rd. i papirfabrikken, men sa i senere tid at han ikke hadde noe økonomisk andel i den. Det hadde derimot broren, Mikkel Hauge, som framholdt en eierandel på 50 prosent. (Breistein, 1955, s. 127, 131) Papirmøllen hadde, på samme måte som Strudshavn, mye uklarheter når det gjaldt eiendomsordningen. Det er derimot liten tvil om et felleskap med engasjement, og at det var flere som stod bak investeringene på Eiker. Ved oppstarten i 1800 skal det ha vært seks parter med på eiersiden, skriver Bang i sin haugebiografi (Bang, 1924, s. 231). Seks år senere skal papirmølleanlegget ha blitt verdsatt til 6 000 rd., med en gjeld på omtrent samme nivå. Arbeidsplassen sysselsatte omkring 50 stykk, der en stor andel var kvinner og unge, men også handikappede fikk jobb der. Dermed fikk folk, som ellers ikke ble like verdsatt, mulighet til å gjøre arbeid på anlegget. På tross av mange eiere, og skiftende forhold på eiersiden, var papiranlegget idealet av en haugiansk industri. I tillegg var det et kraftsentrum for den åndelige delen av haugebevegelsen. (Breistein, 1955, s. 126–132)

Det er nærliggende å se på teglverket på Eeg ved en vurdering av haugianske investeringer i Hans Nielsens samtid. Dette mursteinsanlegget, som lå rett ved Kristiansand, hadde ved gjentatte forsøk mislyktes i å drive lønnsomt. Hele tre tidligere eiere hadde forsøkt å drifte fabrikken, uten hell. På sin reise forbi byen så Hauge teglverket, der det lå ut av drift, og anbefalte Ole Eyelsen å kjøpe det. Ole solgte farsgården og kjøpte i 1804 teglverket med stor profitt. Gjennom hardt arbeid og pågangsmot klarte Eyelsen å omgjøre den ulønnsomme mursteinsfabrikken til en lukrativ geskjeft. I tillegg til teglverket drev han et gårdsbruk, bygget vei til Kristiansand og grunnla pottemakeri. Hans dyktighet gav ham høy aksept og beundring. Det er liten tvil om at dette er en haugiansk solskinnshistorie. (Breistein, 1955, s. 134–137)

4. Drøfting

4.01 Motivasjonen

Hva var motivasjonen til Hauge og hans etterfølgere? Oppgavens funn hentyder et sterkt religiøst bakteppe for motivasjonen, både hos Hans Nielsen Hauge og haugianerne. Det er imidlertid ikke alle som er like enige i den slutningen, og det blir derfor nødvendig å drøfte dette nærmere. Det på tross av at det er et overveldende flertall i kildematerialet for den tradisjonelle forståelsen av Hauges motivasjon, som religiøst betinget. Denne tradisjonelle oppfatningen skyldes nok, til dels, den vanlige betraktningen av Hauge som en lekmannsforkynner, og i mindre grad hans ansikt som næringsdrivende og kjøpmann. Selv om Hauge av mange er kjent for sitt åndelige regiment, vil forfattere som Sigbjørn Ravnåsen argumentere for en sammensatt tankegang hos Hauge. Med andre ord så hadde Hauge både et øye for den materielle nøden og for den åndelige nøden som fantes. Hans Nielsen Hauge skriver selv at hans oppgave var å tjene både Gud og sin neste.

Gjennom oppgaven er det nevnt flere synspunkt på motivasjonen bak Hans Nielsen Hauges aktivitet. Den mest ytterliggående av dem er Trygve Gundersens vurdering, som er gitt til uttrykk gjennom et seminar. Gundersens synspunkt skiller seg i stor grad fra de andre, og hans hovedpoeng er at kallsopplevelsen til Hauge ikke er like relevant i vurderingen av motivasjonene. Han fremhever Hauge som en person med et sosialistisk tankesett: at mye av hans gjerninger var bevisst i solidaritet med de svake i samfunnet. Han plasserer også Hauge på den politiske venstresiden grunnet hans likhetstankegang. Trygve Gundersens oppfatning av Hauge motivasjon er i større grad rettet mot politisk formålet, og mindre grad på det åndelige plan. Også professor Nils Gilje har til en viss grad samme forståelsen. Hauge søkte ”å praktisere en kristen kjærlighetskommunisme, dvs. et eiendoms- og formuesfellesskap”, skriver Gilje om Hauge (Gilje mfl., 1996, s. 23). Et annet poeng, som Gundersen fremhever, er Hauges mangel på litterære skildringer av kallsopplevelsen før fengslingen i 1804. Dersom denne kallsopplevelsen fra Gud var viktig, hvorfor skriver ikke Hauge om den, spør Gundersen? (Gundersen, 2016) Hans analyse av litterærverket til Hauge tilsier at Hauges politiske ståsted var viktigere enn den åndelige åpenbaringen.

Argumentene er imidlertid ikke så treffende som Gundersen selv formulerer. I følge Sverre Norborg er kallsopplevelsen til Hauge noe som Gud ønsker at han skal holde for seg selv. Dermed forstår Hauge kallsopplevelsen som personlig, og noe forbeholdt ham selv som ikke skal nevnes i bøker eller brev. Norborg sier det slik: ”Ubeskrivelig og hemmelighetsfull som denne nye livsfølelsen var, fant han det nytteløst å forsøke å berette om sin ånds gjenfødelse for andre. Dessuten kjente han det som om Gud selv påla ham taushetsplikt på dette punkt” (Norborg, 1966, s. 47). Sverre Nordborg argumenterer for at kallsopplevelsen, på tross av at den ikke er nevnt i tidlig litteratur, har en gyldighet i motivasjonsgrunnlaget.

En annen innsigelse mot Gundersens analyse er at det nødvendigvis ikke er en motsetning mellom omsorg for sårbare grupper og religiøs overbevisning. En evangelisk luthersk menneskeforståelse kjennetegnes av en sterk likhetstankegang, noe som også Hauge merkbart var preget av. Nils Gilje begrunner den sosialistiske oppfatningen med en kristenapostolisk tankegang hos Hauge. Etter hans mening

”dreier det seg om et sentralt element i hans (Hauge) forståelse tilsiktet apostolisk reformasjon […] I praksis var det en forsiktig form for eiendomsfellesskap som ble utprøvd. I Haugebevegelsens [sic] radikale periode var det særlig den harde kjernen av unge «apostler» som praktiserte en tilnærmet form for karismatisk kjærlighetskommunisme. Hverdagshaugianere ble derimot oppfordret til å gi gaver og lån til bevegelsens virksomhet” (Gilje mfl., 1996, s. 23). ”Et særegent trekk ved haugianismen er den sterke sammenkoplingen av husholdertanken og kapitalismens ånd: For Hauge besto Guds plan i at menneskene skulle nyttiggjøre seg de «timelige ting»” (Gilje mfl., 1996, s. 21).

Kirkehistoriker Anton Christian Bang setter lesing av Bibelen som den utelukkende grunn for Hauges åndelige vekst, som igjen også påvirket hans livs gjerning (Bang, 1924, s. 24). Så fremt det er likhetstegn mellom Bibelen og Gud, slutter Dag Kullerud seg til den samme vurderingen og skriver: ”I Guds lys, og hjulpet av bondekulturens daglige kamp for det aller nødvendigste, vokste likeverdstanken hos Hauge, og av den kom fellesskapstanken – og ut av den frihetstanken” (Kullerud, 1996, s. 320). Kullerud henviser til Karstein Hopland som begrunner denne forståelsen av likhetstanken som et resultat av religiøst motiv (Hopland, 1996).

Tittelen på boken til Sigbjørn Ravnåsen, ”Ånd og hånd”, portretterer veldig fint hvordan Hans Nielsen Hauge så på livet som kristen (Ravnåsen, 2015). Den åndelige dimensjonen gikk i lag med den oppgaven han hadde ovenfor sin neste. Hauge ønsket å møte både den åndelige og legemlige nøden som var hos mange, dermed ble forkynnelsesreisene også nettverksbygging brukt i næringsdelen av hans virke. Det fordi han ikke separerte de to delene, men disponerte ulike deler av dagen til å fokusere på forskjellige formål. På dagen gikk og arbeidet han, mens om kvelden samlet han folk til kristen samlinger.

Hans Nielsen Hauge var en kompetent leder, som virket i en særklasse for seg selv. Det er tydelig at Hauge hadde tro på at hans handlinger hadde påvirkningskraft. Bang er nemlig viss på Hauges ønske om noe: ”Hans udvikling var ikke gaaet han under vaklen mellem „tro og tvil”, men mellem at ville og ikke ville” (Bang, 1924, s. 14). Sjursen understreker også dette: ”misnøye og opposisjon i seg selv skaper ingen politikk. En opposisjon må ha et mål, et alternativ, og den må ha midler til å nå målet. Haugianerne hadde begge deler” (Sjursen, 1997, s. 45). Shane med flere påpeker dette som en fundamental del entreprenøriell motivasjon, en persons tro på at dens handlinger påvirker resultatet av en hendelse. Mestringstro spiller også inn på motivasjonen, og på hvordan personen lærer og tar imot tilbakemelding. (Shane mfl., 2003) Dersom vi sammenligner Hauge med gründermotivasjon er det flere andre faktorer som går igjen, ”locus of control” og mestringstro er kun noen av dem. Dersom man ser på modellen i figur 2 vil det være en stor del motivasjonsattributter som dirkete kan knyttes til Hauge. Det vil også være noen, slik som egoistisk lidenskap, som i mindre grad kan forbindes. Imidlertid vil totalvurderingen av være at Hauge kan kjennetegnes med motivasjonsfaktorer som i stor grad samstemmer med entreprenøriell motivasjon.

4.02 Motivasjonens sentralitet for virksomhetene

Satt opp mot moderne teori er det interessant å se på den religiøse betydningen av Hauges motivasjon. De fleste av nevnte eksperter på feltet ser Hauges pågangsmot som religiøst betinget. Stemmer denne konklusjonen overens med teorien? Branden konkluderte med at den mest vanlige generelle grunnen for religiøs motivasjon er at religionen gir mening og hensikt til livet (Braden, 1947, s. 44). Den mest vanlige grunnen til å være religiøs er dermed meningen som religionen gir. Denne oppgaven har imidlertid ikke sett på grunnen til Hauges religiøsitet, men på hvorfor han virket. Det som kommer frem, er at hans virke tydelig er preget av en religiøs motivasjon. Det samme kan sies om hans etterfølgere.

Hauges kallsorientering er også interessant å se på i denne sammenheng. Kallstanken var sentral blant haugianske forretningsmenn, og han koblet opp sitt virksomhetsengasjement mot bibelske prinsipper (Dalgaard & Supphellen, 2011, s. 56–57). Som vi tidligere har vært inne på i teoridelen av oppgaven virker det som at en kallstankegang kan ha positive effekter på entreprenøriell aktivitet (Supphellen, 2013). Erling Danbolt hevder kallsopplevelsen sto sentralt for Hauge hele resten av sitt liv, selv om han ikke nevner det med dato før 20 år etterpå (Danbolt, 1971). Vi ser også i et brev at Hauge viser til kall når han skal argumentere for hvorfor de skulle drive med handel (Bang, 1924, s. 260). Kallsorienteringen må ha utgjort en sentral del av Hauge og haugianernes motivasjon for entreprenørskap og virksomhetsengasjement.

Vi har ikke funnet grunn til å anta at Hauge hadde egoistiske motiver bak hans kjøpmannskap, men snarere det motsatte. Mye tyder på at Hans Nielsen Hauge hadde et svært uselvisk tankesett, som preget hele hans virke (Breistein, 1955, s. 27–28). Den moderne forståelsen av Adams Smiths usynlige hånd vil da bli en påtatt sammenligning. Den baserer seg på at et individs søken etter egen vinning vil gagne samfunn, og at det dermed er egoistiske motiver som driver næringslivet (Stoltz, 2016). Hauges motiver virker ikke egoistiske, særlig ettersom han takket nei til en stor formue, da det ville stride mot hans overbevisning, nemlig å forkynne Guds ord og hjelpe ”sin neste” (Breistein, 1955, s. 53–54).

Hauge gjorde også handel i Nord-Norge under hungersnød og sult. Handelens oppgave ble her å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov, og økonomisk spekulasjon måtte komme i bakgrunnen for å avhjelpe hungersnøden (Breistein, 1955, s. 118). Hauge var opptatt av å hjelpe de svake (Magnus, 1978, s. 29), og virksomhetene bærer tydelig preg av både åndelig og sosialt ansvar. Hauges mål var ikke personlig velstand, men effektiv forvaltning av midlene gitt av Gud. Jobbdannelse var en del av hans ansvar ovenfor Gud og sine medmennesker som Guds husholdere (Grytten, 2013, s. 34). Det en tosidighet i at Hauge både ønsket å avhjelpe nøden og opprette arbeidsplasser, samtidig som at næringsdriften ville bringe nok avkastning til videre investeringer (Magnus, 1996, s. 118). Derfor blir det nødvendig å se etter andre teorier, som bedre kan forklare Hauge.

Når vi ser nærmere på noen av Hauges attributter, sammenfaller det med en del av faktorene som forklares av Shane, Locke og Collins, og som er vist i figur 1. Hauge hadde sterk drivkraft, tydelig visjon, mestringstro, trang etter å lykkes, ”locus of control”, målsettinger i tillegg til at han tilegnet seg kunnskap, evner og egenskaper som var nødvendig (Shane mfl., 2003). Selv om vi utelukker faktorer som lidenskap, det forfatterne forklarer som egoisme, har Hauge en tydelig entreprenørpersonlighet. Gjennom sin motivasjon og kognitive faktorer klarte han å utføre enormt mye. Vi kan med god rimelighet trekke parallellen mellom Hauges personlige motivasjon og moderne entreprenøriell motivasjonsteori.

4.03 Det haugianske vennenettverket

Den haugianske bevegelsen bestod av både tilhengere til Hauge og et landsomfattende lederskap. Det spekuleres i om mengden var mellom 20 og 30 000, eller nærmere 50 000. Her er det ulike oppfatninger over summen av tilhengere, men det som er realiteten er at Hauge solgte 150 000 bøker før han ble fengslet, noe som sier mye om innflytelsen han hadde. (Sjursen, 1997, s. 43–44) Med en befolkning på omtrent 900 000, blir et slikt opplag helt enormt. Det særlig ettersom lese og skriveferdighetene ikke var de samme som dagens nivå, og en stor del av befolkningen ikke kunne lese.

Vennesamfunnet fikk stor betydning for finansieringen av virksomheter. Kontaktflaten som var dannet på bakgrunn av dette nettverket ble brukt til å skaffe kompetente resurser, som kunne brukes i driften av den aktuelle virksomheten. Boktrykkeriet i Kristiansand er et stjerneeksempel på hva nettverket fikk å si for driften. Hans Thorsen Bacherud fra Hedmark ble oppfordret av Hauge å kjøpe et boktrykkeri i Kristiansand. Det gjorde han, selv om det hadde gått dårlig med den aktuelle geskjeften. Bacherud klarte på mirakuløst vis å snu trenden, og fikk en lønnsom drift ut av trykkeriet. Når han forklarte hvorfor, så var det på grunn av en Christopher Andersen Grøndahl som hadde blitt plassert i København, av Hauge, for å lære om boktrykkeri. Det gjorde Grøndahl. Han kom kompetent til Kristiansand der han begynte å jobbe for Bacherud. Bacherud var så fornøyd med å ha lyttet til Hauge, and han også på Hauges oppfordring giftet seg med dyktige Lucine Nesterud. På samme måte som forrige gang, så var dette en bra beslutning som kom Bacherud til gode. (Breistein, 1955, s. 137–142)

Vennesamfunnet var også essensielt for anskaffelsen av kapital til å finansiere de store, og noen ganger dristige, prosjektene. Investeringene gjort for å kjøpe gården Strudshavn, utenfor Bergen, var helfinansiert gjennom lån, og mye av dette kom fra det haugianske nettverket. Når gården gjennom årene fikk nye eiere, var dette haugianere som allerede var tilknyttet, og dermed hadde et felleskap med arbeiderne og andre eiere.

Olsen setter tillit som den avgjørende faktoren for at de haugianske virksomhetene drev mer effektivt enn andre (Olsen, 2012). Innad i vennesamfunnet stolte man på hverandre, slik at det i mye mindre grad enn ellers var behov for kontrakter og avtaler. Dette minimerte transaksjonskostnadene, slik at virksomhetene var mye mer effektive enn andre. Selv om det på generelt grunnlag var mindre skriftlige avtaler da sammenlignet med nå, stod haugianerne i en unik posisjon.

4.04 Hauges ledelse

Hauge drev både forkynnelse og veiledning til den vanlige bonde, dersom han skulle passere en gård under reisene. Han skildrer selv en av disse hendelsene. ”Jeg ble og undertiden selv med dem ved deres gårdsdrift og jordbruk, samt underviste dem om å gjøre seg de redskaper dertil, som jeg på mine reiser hadde antruffet” (Norborg, 1966, s. 181). Sverre Norborg fremhever det melankolske inntrykket mange har av haugebevegelsen som misvisende. Det er klart at Hauge var alvorlig ute blant folk, og at han hadde en streng og tydelig forkynnelse. Samtidig så viser skildringer av Hauge en munter mann blant venner. I noen situasjoner kanskje i det meste laget, slik at vennene til tider måtte formane ham. Norborg peker på at det kjente haugianermaleriet gjort av Tidemand kan ha vært med på å prege det allmenne synet på bevegelsen som litt kald og upersonlig. Brevvekslinger mellom Hauge og sentrale etterfølgere, som Samson Traae og Ole Svanøen, viser Hauge som en karakter bestående av både leder og venn. I brevene portretterer vennene Hauge som mild, veltenkende, evne til å lede svake, evne til å overbevise gjenstridige, kjærlig og vennlig mot alle. (Norborg, 1966, s. 180–182)

Det er tydelig at Hauge er en mann som ønsker å møte enkeltmennesker der de er, og ikke fra et ovenfor og ned-perspektiv. Nils Gilje peker på lederstilen til Hauge som karismatisk, og det blir naturlig å trekke parallellen til transformasjonsledelse. ”Karisma er i denne sammenheng en viktig og revolusjonær kraft fordi den omformer aktørenes livsvilkår innenfra, noe som innebærer en radikal forandring i deres holdninger med henblikk på ’verden’” (Kullerud, 1996, s. 256).

Passer Hauges ledelsesprofil med teorien om transformasjonsledelse, fra Bass og Steidlmeier? Én av faktorene i transformasjonsledelse er idealisert innflytelse, som med andre ord kan defineres som karisma. De andre tre faktorene er inspirerende motivasjon, intellektuell stimuli og individuell behandling. Uten å legge for store føringer til konklusjonen, viser litteratur at Hauges lederstil var preget av nettopp karisma, individuell myndiggjøring, intellektuell stimuli og personlig kommunikasjon og behandling. Han hadde en utstråling i forkynnelsen som få andre kunne matche. Han myndiggjorde mennesker der han plasserte de i ulike oppgaver. Han opplærte sine etterfølgere i jordbruk, og var åpen for innovasjon og nytenkning. Selv fant han opp en mer effektiv måte å strikke på (Breistein, 1955, s. 291). Ikke minst, hadde han en unik evne til å se individet, og være uselvisk i lederstilen. Det er spesielt sin involvering og uselviske tilnærming Hauge kan ses på i lys av teorien om tjenende lederskap. Det, selv om han til tider kunne oppfattes autoritær i sin veiledning av andre.

Det bør imidlertid understrekes at Hauge også var pragmatisk, han hadde et stort fokus på resultater. Som leder ansvarliggjorde han mennesker. Hauge hatet latskap, og skrev tydelig at det ikke var forenlig med å leve et liv som kristen (Kullerud, 1996, s. 235). Et annet aspekt som viser litt av Hauges pragmatisme er hans forhold til alkohol. Når han reiste rundt fra bygd til bygd førte han en kamp for avrusning. I tillegg var han kritisk til at plasser med store mengder korn skulle bruke overskuddet av kornressursene på brennevinsproduksjon. Det var sløsing, mente han. Men selv så drev han handel med brennevin, og byttet det mot fisk i Nordland. (Kullerud, 1996, s. 217, 271) Denne pragmatiske ledelsesform plasserer Hauge nærmere transaksjonsledelse, der man i større grad vil være opptatt av eksterne faktorer, slik som straff og belønning. Hauge hadde nok et praktisk tankesett, samtidig som han hadde tydelige verdier og ideologi. Han oppfordret vennene til å være økonomisk selvforsynte (Gilje mfl., 1996, s. 22).

Det er tvilsomt at Hauge var en ”pseudo-transformational” leder. Visse trekk fra Hauge kan minne om en slik lederstil, for eksempel ”oss mot de”-retorikk angående de han mislikte. Han var krass i kritikken av prester, som han så på som vranglærere, samt velstående herrer som beriket seg på de fattiges vegne. Når Hauge i sine bøker fremtoner en slik retorikk, så er det i større grad mot læren, verdiene og holdningene disse menneskene fremviser enn mot enkeltpersonene selv. Han hadde stor respekt for øvrigheten, loven og kongen, og hans personlige synspunkter kom til kjenne gjennom bøker og taler. Lite tyder på at Hauge bar på dobbeltmoralen som eksisterer i ”pseudo-transformational”-e ledere. Han var gjennomsyret av empati, og hele hans motivasjon hadde opphav i kjærligheten til sin neste. Å sette Hauge inn i boksen for egoister og selvopphøyende vil være en analytisk misoppfatning, ettersom han representerer det uselviske og nøkterne. Hauge sier selv: ”Jeg vil ingen skal tro høyere om meg enn jeg er” (Norborg, 1970, s. 9).

Den optimale lederen har elementer fra både transformasjonsledelse og transaksjonsledelse, forteller teorien til Bass og Steidlmeier (Bass & Steidlmeier, 1999). Det er viktig å ha en ideologi og verdisett som kan preger handlingene. På samme tide kan ikke ledere fungere optimalt om de er realitetsfjerne, og ikke greier å handle ut fra forholdene. En leder må derfor være pragmatisk samtidig som den har en filosofi. I bunn og grunn så er den ideelle leder, ut fra teoriens utgangspunkt, en som kan balansere disse to. Hauge vil i stor grad være en person som både hadde den praktiske orienteringen, samtidig som han hadde hadde den dypere ideologiske forankringen. Det er dermed mulig fra et teoretisk standpunkt å betegne Hans Nielsen Hauge som en idealleder. Han var langt fra perfekt i sin fremtoning, og hadde handlinger som var både da og nå kontroversielle. Men at han ikke var perfekt, betyr imidlertid ikke at han kan bli sett på som en god leder å etterligne på mange felt. Ut i fra dette kan vi se på Hauge som en stor, virkelighetsnær, visjonær og imøtekommende leder.

4.05 Kommunikasjon og virksomhetsorganisering

Når det kommer til drøftingen av virksomhetens organisering, kommunikasjon og dens omfang, er det ikke til å komme unna sentraliteten motivasjonen spiller inn på alle de nevnte faktorene. Motivasjonen blir grunnmuren til organisasjonen, ettersom det er den som driver alle medlemmene fremover, mot samme mål og med samme mening. Det er slående hvor mye dette har å si for den generelle driften, og for dens omfang. Gjennom blant annet vide brevnettverket som dannes innenfor denne bevegelsen, ser vi en organisasjonsbredde som var forut sin tid.

Det er imidlertid ikke kun brevene som er blant de viktige kommunikasjonsformene. Kontaktflaten Hauge fikk gjennom distribusjonen av bøkene, og på det sett spredning av haugianske verdier, er elementær i organiseringen og budskapsformidlingen. Hauge selv bidro ikke til å øke leseferdighetene i Norge, men hans bøker skapte slik entusiasme, at på grunn av ham lærte folk seg skriftspråket. ”Hans største folkepedagogiske innsats består i at han vekket leselysten i store deler av folket. Han regnet med når folk fikk bøker som gikk dem til hjertet, så ville de også lære seg til å lese dem” (Sjursen, 1983, s. 20). Sammen med handels- og forkynnerreisene, dannet dette et av de mest omfattende kommunikasjonsnettene som fantes. Motivasjonen til å lese Hauges bøker var med på å bidra til folkeopplysning, og samlet det haugianske tenkesettet.

Organiseringsformen til haugianerne bar preg av mye selvstyre på gårdene. I praksis ble alle beslutninger tatt på lokalt nivå, uten overstyring fra Hauge. Det er på en annen side hevet over en hver tvil haugianernes tillit til Hauge. Det Hauge sa, forkynte eller skrev ble registret av tilhengerne. Hans autoritet var grundig befestet hos etterfølgerne, slik at hans ord veide tungt i en sak. Det betydde dermed ikke det at de ikke hadde selvstyre, men at dersom Hauge fant det for godt å utale seg om noe, så ble det ofte utført deretter. Olsen karakteriser det som det første moderne konsern (Olsen, 2012). Finn Wiig Sjursen vurderer det annerledes, og kobler haugianerne med en kooperasjon. Samvirketangen er tuftet på de individuelle rollene som enkelthaugianeren hadde, både i form av ledelse og eierskap. I tillegg skulle den ha en sosial profil. (Sjursen, 1983, s. 142) Der Olsen vurderer strukturen av Haugebevegelsen som mer pyramideformet, vil Sjursen på sin side argumentere for en flatere organisasjonsstruktur med mange ledere.

Det er vanskelig, på tross av de mange kildene som finne som Hauge, å si hva som var den primære kommunikasjonsformen. Vi vet med sikkerhet, ut ifra kildene, at brevvekslingene, reisene, bøkene og den indirekte påvirkningen gjennom lokal ledelse var sentrale kommunikasjonsflater. Likevel kan være vanskelig å konkludere med hva som var det viktigste kommunikasjonsmiddelet. En annen faktor som spilte inn var ekteskapsinngåelse. Hauge selv hadde en egen evne til å se potensielle par, selv om det var mennesker som ikke kjente hverandre. Det er flere historier av lykkelige, blant dem finner vi Ole Torjussen, eier av Svanøygodset, som giftet seg med Kersti Korsbøen (Breistein, 1955, s. 155). Vi kan se av kildematerialet at giftemål var en del av organiseringen som fant sted blant haugianerne.

4.06 Virksomhetsfinansiering

Motivasjonen vi tidligere har utledet spiller også en viktig rolle for Hauge og haugianernes virksomhetsfinansiering. På lik linje med Webers puritanere var det en utstrakt holdning i at velsignelse var gitt fra Gud, og at en derfor hadde et gudgitt ansvar i å forvalte disse midlene på best mulig måte. Hauge skriver allerede i sin første bok: ”og om de bliver betroet noget Pund af Gud i det Aandelige eller Timelige, saa vær gode Husholdere derover, og ophøy eder ikke deraf, men betænk at det er laant af Gud” (Hauge, 1796, s. 56). Denne holdningen av at de økonomiske midlene er lånt av Gud og betrodd en, finner vi igjen i måten de haugianske virksomhetene ble finansiert.

Vi ser at enkeltaktørene i høy grad satt seg i stor gjeld for å finansiere virksomhetene. Grytten estimerer Hauges gjeldsgrad til 98,6 prosent med en giringskoeffisient på 31,2 (Grytten, 2013, s. 41). Dette er en veldig høy gjeldsandel, noe vi finner i tråd med grunnlaget av at pengene er lånt av Gud og betrodd en til å forvalte. En kan nesten påstå at dette drev Haugianerne til å ta større risiko enn om de ikke hadde hatt dette motivasjonsgrunnlaget. Høy gjeldsgrad viser til at også Hauge må ha vært ansett som en toverdig låntager. Dette finner vi også igjen i materialet i tabell 1 under appendiks hvor mange lån og ble utstedt Hauge. Vi har tidligere nevnt tillit som en avgjørende faktor for det haugianske vennenettverk og organisering, og vi ser at tillit blant aktørene også må ha utgjort en sentral rolle under virksomhetsfinansieringen.

Tilliten blant haugianerne må også ha vært en av primærdriverne til at haugianerne gjennomførte store fellesinvesteringer med flere aktører og avansert eierstruktur. To tydelige eksempler hvor flere parter av haugenettverket involverte seg i investeringene er møllen i Strudshavn og papirfabrikken på Eiker. Investerings og lånestrukturen er tidligere tatt opp i oppgaven, men vi ser her at henholdsvis elleve og seks parter involverte seg. Eiendeler, pant og lån ble videreført mellom personer innad i nettverket, hvor en tilsynelatende i stor grad var behjelpelige i å kjøpe hverandre ut ved behov. Vi ser også i disse to eksemplene at Hauge selv enten hadde lite eller ingen egen eierandel i virksomhetene, selv om han tydelig var både orientert og involvert i anskaffelsene. Haugianerne var i stor grad egenrådige investorer med egen oppspart eller belånt kapital, men samtidig bundet sammen i et vennenettverk av blant annet tillit og felles verdigrunnlag. En slik struktur gjorde det blant annet lettere å motbevise anklagene om en helligkasse under rettssaken til Hauge.

Selv om Hauge ofte hadde små investeringer og personlig engasjement for enkeltgeskjeften, viser litteraturen at det i stor grad var andre individer som finansierte og styrte virksomheten. Grytten viser til at Hauge hadde hele 101 vesentlige finansielle transaksjoner gjennom sin levetid (Grytten, 2013, s. 38), og Breistein kan peke på at i forbindelse med kjøp av Bakke gård, Valsengården handelshus samt ved mange av båtkjøpene, stod Hauge om eier (Breistein, 1955, s. 78–79, 86, 89, 100). Likevel vil denne oppgaven poengtere at det som oftest var andre som stod for investeringene, og ikke Hauge selv. Papirfabrikken på Eiker, der Hauge skal ha investert 200 rd., hevder han senere at han ikke hadde noe økonomisk andel i. Møllebruket som Hauge kjøpte i Gravdal gikk han egentlig til innkjøp på vegne av fire andre (Breistein, 1955, s. 148). Det samme kan sies om kjøpet av Bredtveit gård, som han gjorde på vegne av andre. Da de skulle overta gården hadde de derimot ikke mulighet til å ta på seg forpliktelsene, Hauge selv måtte da ta seg av både gjeld og kostnadene som fulgte med Bredtveit. (Breistein, 1955, s. 319) Vurderingen av litteraturmaterialet viser at finansieringen i stor grad ble gjort av andre enn Hauge, og at han selv måtte trå inn der kjøperen ikke hadde mulighet.

Til sammenligning er det mulig å se på hvilke investeringer som var gjort av andre haugianerne, og ikke av Hauge. Hans Thorsen Bacherud kjøpte boktrykkeri i Kristiansand for 5 900 rd. (Breistein, 1955, s. 138). Haugianer Arnt Bjørnsen Solem brukte 2 664 rd. på gjestgiveri, Ole Eyelsen kjøpte et teglverk for 2 800 rd. og ikke minst Johan Nikolai Loose som brukte 10 500 rd. på Strudshavn (Breistein, 1955, s. 110, 136, 156). Ut i fra boken til Breistein har undertegnede fortatt en sammenligning mellom de registrerte investeringer gjort av Hauge og haugianerne, der det vises at haugianernes investeringer var betydelig større enn Hauge sine. Totalt er det registrert tydelige investeringer av haugianerne, kun medregnet beløp over 1 000 rd., på 64 473 riksdaler og 9 500 speciedaler (spdlr.). Hauge har til sammenligning en totalsum av investeringer, men da medregnet de under 1 000 rd., på 19 080 riksdaler, 6 250 riksbankdaler (rbdlr.) og 13 000 speciedaler. Dersom man tar vekk de investeringene under 1 000 rd. og de gjort av Hauge på vegne av andre, blir investeringssummen kun på 8 500 riksdaler og 6 250 riksbankdaler. Setter vi opp Hauges 8 500 rd. mot haugianernes 64 473 rd., ser vi den betydelige forskjellen i investeringer. For å gjøre det ryddigere har vi i siste eksempel kun nevnt de investeringene før år 1813, da det ble foretatt valutaendring i Norge. Denne beregningen tar utgangspunkt i tabellen i appendiks som kun tar med transaksjoner nevnt i Breisteins bok. Det er sannsynlig at det finnes transaksjoner som ikke er tatt med i beregningen, og at det reelle tallet er andereles. (Breistein, 1955)

Finansieringens omfang var av betydelig art. Vi viser tidligere til at Hauge er estimert til å være involvert i mellom 1 og 1,5 prosent av Norges investeringsvolum i 1804. Grytten hevder at Hauge var en av landets fremste investorer på denne tiden (Agderseminaret, 2014, s. 58). Fengslingen i 1804 rystet både Hauge og haugianerne (Bang, 1924, s. 420), og må som vi ser i aktiviteten av Hauges transaksjoner i ettertid ha spilt en utslagsgivende rolle for Hauges videre virksomhetsengasjement. Vi tør ikke begi oss ut på å vurdere hvordan videre finansiering av virksomhetene kan ha sett ut om Hauge ikke hadde blitt fengslet, men ser av finansieringstrenden før 1804 at det hadde potensiale til et vesentlig større volum og omfang enn det fikk. Haugianerne virket imidlertid videre, og drev bevegelsens økonomiske omfang i stor grad de kommende årene.

5. Konklusjon

5.01 Motivasjon

Ved å balansere de ulike synspunktene som fremhevet ovenfor, ønsker undertegnede i størst mulig grad komme frem til det som virkelig var drivkraften i næringsvirksomheten. Selv om det til en viss grad er ulike synspunkter på motivasjonen, vil den store majoriteten av eksperter se på motivasjonen til Hauge som ubetinget religiøst begrunnet. Selv om ikke Trygve Gundersen setter kallsopplevelsen som sentral, vil han likevel fremheve Hauge som en person med et oppriktig ønske om å gjøre det Gud og Bibelen lærte (Gundersen, 2016). Erling Danbolt fremhever Hauges gjentagende tilbakegang til kallsopplevelsen sin gjennom resten av sitt liv, samtidig som Bruce Dalgaard og Magne Supphellen fremhever kallsopplevelsens sentralitet for Hauges virksomhetsengasjement (Dalgaard & Supphellen, 2011; Danbolt, 1971). Denne gudommelige kallsopplevelsen legger grunnlaget for hvordan denne oppgaven forstår Hans Nielsen Hauge og haugianernes motivasjon. Senere ble konsekvensene av kallet til virksomhetsengasjement i større grad satt ord på, hvor det å bruke sine evner maksimalt gjennom å ”aagre sitt pund” i lydighet til Gud og kjærlighet til mennesker gir drivkraften til både Hauge og haugianernes liv og virke (Magnus, 1996, s. 54; Aarflot, 1969, s. 370).

Det mest troverdige kilden å gå til når det gjelder motivasjon er rimelig nok opphavet i egen person, Hans Nielsen Hauge. Han er den som best kan beskrive Hauges motivasjon, og kanskje også haugianerne. Dermed er det selvsagt å vise til det han sa, og som nå står skrevet på minnesmerket etter ham ved Bredtvet kirke, i Oslo: ”Jeg har svoret Guds Aand Lydighed. Og han har hjulpet mig at blive mit Forsæt tro” (Grønland, 1904). Et løfte om lydighet til Gud og hans lære var årsaken til hans virke, hevder Hauge selv. Når også den overveiende litteraturen slutter seg til samme konklusjon vil det være klokt å anta at motivasjonen bak Hauge og haugianerne var gjennomgående religiøst betinget.

5.02 Organisering og finansiering

Det haugianske vennenettverket bestod av mellom 20 til 50 000 mennesker i Hauges samtid. Dersom oppgaven legger til grunn et forsiktig anslag mellom de to, kan vi anta at det var omkring 30 000 haugianere. Kontaktflaten gjennom bøkene var enda større, og 60 000 husstander skal ha hatt minst en av Hauges bøker. Gjennom blant annet dette boknettet nådde Hauge ut med budskapet til sine etterfølgere. Han sendte også en mengde brev, i dag er det påvist 500 brev fra Hauge og omtrent 2 000 fra haugianerne (Sjursen, 1983, s. 46). Gjennom brevene veiledet han både enkeltpersoner, sentrale ledere og husmenigheter.

På gjennomreiser hendte det flere ganger at Hauge så en potensiell industrimulighet, og la deretter vinn på å finne habile mennesker som kunne ta på seg oppgaven med å drive industrien. Han måtte ofte kontakte flere, ettersom den tenkte personen ikke hadde mulighet til å starte på oppgaven. Hauge fant likevel som oftest noen kyndige som kunne ta på seg oppdraget. Dersom den aktuelle personen var enslig eller enkemann var Hauge frimodig nok til å anbefale ektefelle for han. Dette gikk ofte bra, og han hadde et godt øye for hvem som kunne passe sammen, selv om Hauge ikke alltid var ukontroversiell i sitt vesen. Tillitten var stor blant haugianerne, og særlig tillitten til Hauge. Dette førte til at han kunne lede på den måten han gjorde. I stor grad vil Hauge minne om en transformasjonsleder, som ser enkeltindivider, karismatisk i sin fremtoning, oppriktig omsorg for medmennesker og et reelt ønsker forandring. I tillegg hadde han elementer av transaksjonsledelse, som gjorde at han var jordnær og hadde et realistisk og praktisk forhold til ting. På mange sett går det an å plassere Hauge i boksen som en idealleder. Han hadde en organisatorisk evne forut sin tid samtidig som han ifølge teorien har mange av kjennetegnene for en ønsket leder.

Som nevnt, besatt Hauge stor autoritet blant etterfølgerne. Dette betyr imidlertid ikke en pyramidestrukturert haugebevegelse, men kildene viser til en stor grad av autonomisk selvrådighet hos haugianerne. Også i innvesteringer og anskaffelser var det opp til den enkelte om den ønsket å fullbyrde kjøpet. Hauge disponerte ofte kun en rådgivende myndighet og ikke en øvrighet som konsernleder. I forbindelse med finansiering av virksomheter, viser litteraturen at det ofte var enkeltpersoner eller et samvirke av personer som stod for innvesteringen. At Hauge da hadde eierskap i alle virksomhetene som haugianerne startet, er det ingen ting som tyder på, snarere det motsatte. Ut ifra beregninger av tallmaterialet til Breistein viser resultatet at haugianerne stod for mesteparten av de store investeringene. Hauge som enkeltperson var sannsynligvis den som hadde flest investeringer innenfor bevegelsen, med totalt sett kom de fleste andre investeringer gjennom haugianerne. Det er imidlertid ingen tvil om at Hauge initierte og øvde sin innflytelse på mange av investeringene, og på det viset tok del i dem.

5.03 Helhetsvurdering

Oppgaven har i stor grad svart på problemstillingen. Det har den gjort gjennom å se på hovedtrekkene i motivasjonen til Hans Nielsen Hauge og haugianerne, og gjennom å finne ut hvordan de finansierte og organiserte egne virksomheter. Analysen av motivasjonen til Hauge og haugianerne er fortatt gjennom å studere en mengde litteratur om Hauge og bevegelsen, samt delta på seminar om Hans Nielsen Hauge. Helhetsvurderingen har blitt tatt gjennom å ha vurdert kildene opp mot hverandre. Det er til en viss grad ulike forståelser av motivasjonen, men for liten til at det ikke blir konklusjon. Derfor gir oppgaven en tydelig konklusjon på motivasjonsdelen, ettersom det er bred enighet blant forfatterne om hva grunnlaget for det haugianske engasjementet har vært. Selv om motivasjonsdelen har vært en kvalitativ analyse av litteratur, har overensstemmelsen blant ekspertene vært så stor at det gir grunnlag for en tydelig svar for motivasjonsgrunnlaget til Hauge og haugianerne. Det samme kan sies om organiseringen, som har vært en kvalitativ bedømming gjennom studier av litteratur. Til en viss grad er det tallmateriale tilknyttet organiseringen, men dette er kun i form av antall brev og bredden av investeringer, slik at det ikke rettferdiggjør en kvantitativ vurdering organiseringen.

Analysen har bestått av en kvantitativ vurdering i den finansielle delen av oppgaven. Hovedkilden til oppgaven har vært boken ”Kjøbmand i Bergen” av Dagfinn Breistein. Den har vært mye brukt, selv om den er sekundærlitteratur. Boken inneholder finansielle transaksjoner, og er troverdig i sin framstilling av datamaterialet. Det må understrekes at dette er sekundærlitteratur, og at det er ingen garanti for at alt av tallmateriale er fullstendig, men at det i stedet er god grunn til å tro at den er mangelfull. Dette særlig ettersom bokføringen på 1800-tallet i beste fall var middelmådig, også for Hauge sin del. Dermed bør leseren vurdere oppgaven ut i fra de forholdene som er forespeilet, og ha det mangelfulle totalbildet av finansielle transaksjonene i mente. Det er imidlertid god grunn til å forstå sluttvurderingen som reel, og at den på tross av mangler kan benyttes.

5.04 Andre perspektiver

Selv om oppgaven i stor grad svarer på problemstillingen, ser undertegnede at det trengs mer forskning på området for å få et helhetlig bilde av Hans Nielsen Hauge og haugianernes økonomiske engasjement. Det mest påfallende er videre undersøkelser av haugianske virksomheter, og hvordan både motivasjonsgrunnlaget, finansieringen og organiseringen utviklet seg i de påfølgende årene. Grytten har i de siste årene tatt initiativ til noen undersøkelser, men her er det potensiale for å dekke flere personer og virksomhetsengasjement etter Hans Nielsen Hauges samtid (Agderseminaret, 2014).

Et annet interessant forskningsperspektiv denne oppgaven ikke har dekket er hvorvidt Hans Nielsen Hauge og haugianernes motivasjonsgrunnlag samt finansierings- og organisasjonsmåter har relevans i dagens samfunn. På hvilken måte kan moderne bedrifter ta lærdom av det Hauge og haugianerne gjorde? Noen av bøkene og artiklene vi har gått gjennom tar forsiktig tak i spørsmålet, men vi savner et grundigere arbeid for å knytte bro mellom dagens situasjon og Hauges samtid. Utenom materialet, vi har gått gjennom for denne oppgaven, ser vi at blant annet Magne Supphellen har engasjert et prosjekt hvor haugianske verdier blir sett på i lys av ikke bare dagens, men også en internasjonal kontekst (Mersland, D’Espallier, & Supphellen, 2013; Supphellen, 2014). Det vil være interessant å følge med videre på om en modell inspirert av haugiansk tankegods og verdigrunnlag kan ha lignende effekter også i internasjonal kontekst.

Bibliografi

Agderseminaret. (2014). Gud og mammon : religion og næringsliv. Cappelen Damm akademisk.

Bang, A. C. (1924). Hans Nielsen Hauge og hans samtid : et tidsbilede fra omring aar 1800 (4. opl.). Kristiania: Cappelen.

Bass, B. M., & Steidlmeier, P. (1999). Ethics, character, and authentic transformational leadership behavior. The leadership quarterly, 10 (2), 181–217.

Braden, C. S. (1947). Why people are religious: A study in religious motivation. Journal of Bible and Religion, 15 (1), 38–45.

Breistein, D. (1955). Hans Nielsen Hauge : «Kjøbmand i Bergen» : kristen tro og økonomisk aktivitet. Bergen: Grieg.

Bull, J. B. (1988). Hans Nielsen Hauge (1. utg.). Bergen: Lunde.

Dalgaard, B. R., & Supphellen, M. (2011). Entrepreneurship in Norway’s economic and religious nineteenth-century transformation. Scandinavian Economic History Review, 59 (1), 48–66. http://doi.org/10.1080/03585522.2011.541123

Danbolt, E. (1971). Kallsopplevelsens betydning for Hans Nielsen Hauges kallsbevissthet. Tidsskrift for teologi og kirke, S. [241]–253.

Det Norske Bibelselskap. (2011). Bibelen : Den hellige skrift : Det gamle og Det nye testamentet (Bokmål[utg.].). Bibelselskapet.

Drake, M. (1969). Population and Society in Norway 1735-1865. Cambridge University Press.

Faktarka for Forekomstområde 436 - 003. (2013, mars 22). Hentet 21. mai 2016, fra http://aps.ngu.no/pls/oradb/minres_deposit_fakta.Main?p_objid=6395&p_spraak=N

Ferguson, N. (2008). The ascent of money: a financial history of the world. The Penguin Press.

Gilje, N. 1947-, Bruland, K. 1950-, Sejersted, F. 1936-2015, Furre, B. 1937-2016, & Christoffersen, S. A. 1947-. (1996). Hans Nielsen Hauge og det moderne Norge. Oslo: Norges forskningsråd. Hentet fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051908196

Grier, R. (1997). The Effect of Religion on Economic Development: A Cross National Study of 63 Former Colonies. Kyklos, 50 (1), 47–62. http://doi.org/10.1111/1467-6435.00003

Grytten, O. H. (2005). Historisk lønsstatistikk 1726-2003 (Kap. 4, Bd. 37). Oslo: Norges Banks skriftserie. Hentet fra http://www.norges-bank.no/Upload/import/publikasjoner/skriftserie/37/kap4.pdf

Grytten, O. H. (2012). The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism the Haugian Way. NHH Dept. of Economics Discussion Paper, (1). Hentet fra http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2033101

Grytten, O. H. (2013). The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism: Entrepreneurship of the Norwegian Puritan Leader Hans Nielsen Hauge. Review of European Studies, 5 (1). http://doi.org/10.5539/res.v5n1p31

Grønland, E. (1904). Obelisk med relieff av Hans Nielsen Hauge [Relieff].

Gundersen, T. R. (2001). Om å ta ordet: [retorikk og utsigelse i den unge Hans Nielsen Hauges forfatterskap]. Oslo: Norsk sakprosa : Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Gundersen, T. R. (2016, april). Det gløymde opprøret - Trygve Riiser Gundersen om haugianarane. Seminar, Nationalbiblioteket. Hentet fra http://www.nb.no/Hva-skjer/Arrangementer/Kalender/%28calendar%29/18335/%28name%29/Det-gloeymde-opproeret-Trygve-Riiser-Gundersen-om-haugianarane

Hauge, H. N. (1796). Betragtning over Verdens Daarlighed : forfattet i 5 Capitler og sammenskrevet i Korthed. Bergen: Jens Ørbek Berg.

Hauge, H. N. (1802, juni 10). Bærgenske Adresse-Contoirs Efterretninger. Bærgenske Adresse-Contoirs Efterretninger. Bergen.

Hauge, H. N. (1914). Hans Nielsen Hauges Reiser og vigtigste Hændelser (3. Udg. med Oplysninger ved H.G. Heggtveit og Oluf Kolsrud.). Grøndal. Hentet fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006082300055

Hoang, H., & Antoncic, B. (2003). Network-based research in entrepreneurship. Journal of Business Venturing, 18 (2), 165–187. http://doi.org/10.1016/S0883-9026(02)00081-2

Hopland, K. (1996). Religiøse universialisme hos Hans Nielsen Hauge. Norsk Teologisk Tidsskrift.

Kullerud, D. (1996). Hans Nielsen Hauge : mannen som vekket Norge. Forum Aschehoug.

Kværne, P., & Barstad, H. M. (2014, september 28). profet. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/profet

Levine, A. (2010). The Oxford handbook of Judaism and economics. Oxford University Press.

Magnus, A. J. (1978). Revival and society: an examination of the Haugian revival and its influence on Norwegian society in the 19th century. Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/15745

Magnus, A. J. (1996). Veirydder med gnagsår : Hans Nielsen Hauge og vekkelsen som forandret Norge. Prokla-media.

Mair, J., & Martí, I. (2015, april). Social Entrepreneurship Research: A Source of Explanation, Prediction, and Delight. IESE Business School - University of Navarra, Barcelona.

McClelland, D. C. (1961). The achieving society. Princeton: Van Nostrand.

McCullough, M. E., & Willoughby, B. L. B. (2009). Religion, self-regulation, and self-control: Associations, explanations, and implications. Psychological Bulletin, 135 (1), 69–93. http://doi.org/10.1037/a0014213

Molland, E., & Bloch-Hoell, N. E. (2014, november 15). Hans Nielsen Hauge – norsk legpredikant. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Hans_Nielsen_Hauge%2Fnorsk_legpredikant

Norborg, S. (1966). Hans Nielsen Hauge : biografi : 1771-1804 (2. opplag). Oslo: Cappelen.

Norborg, S. (1970). Hans Nielsen Hauge : biografi : 1804-1824. Oslo: Cappelen.

Olsen, J. B. (2012, januar 20). Hans Nielsen Hauge: Norges første moderne konsernleder. Ukesavisen ledelse, s. 28–29. Oslo.

Ording, H. N. H. (1947). Hans Nielsen Hauges skrifter : 1. Andaktsbokselskapet.

Ording, H. N. H. (1952). Hans Nielsen Hauges skrifter : 6. Andaktsbokselskapet.

Ording, H. N. H. (1954). Hans Nielsen Hauges skrifter : 8. Andaktsbokselskapet.

Ravnåsen, S. (2002). Ånd og hånd - Hans Nielsen Hauges etikk for ledelse og læringsliv (1. utg.). Oslo: Luther Forlag.

Ravnåsen, S. (2015). Ånd og hånd : Hans Nielsen Hauges etikk for liv og virke (Ny rev. utg.). Luther Forlag.

Rotter, J. B. (1966). Generalized expectancies for internal versus external control of reinforcement. Psychological monographs: General and applied, 80 (1), 28.

Ryan, R. M., & Deci, E. L. (2000). Self-determination theory and the facilitation of intrinsic motivation, social development, and well-being. American psychologist, 55 (1), 68.

Rødal, V. T., & Kiplesund, A. (2009). Hans Nielsen Hauge : entrepreneur, banker & industrialist (Master). Forfatterne.

Schmidt, A. J. (2009). How Christianity changed the world. Grand Rapids, MI: Zondervan.

Shane, S., Locke, E. A., & Collins, C. J. (2003). Entrepreneurial motivation. Human resource management review, 13 (2), 257–279.

Sivertsen, N. (1946). Hans Nielsen Hauge og venesamfunnet. Oslo: Land og Kirke.

Sjursen, F. W. (1983). Den haugianske periode 1796-ca. 1850 : en bibliografi av Finn Wiig Sjursen (Bd. Nr. 3).

Sjursen, F. W. (1997). Den Haugianske periode, 1796-ca 1850 : nr. 5 : Artikler om Hans Nielsen Hauge, haugianismen og bevegelsens betydning for kultur- og opplysningsarbeid (Bd. nr. 5). Bergen: NLA-forl. Hentet fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010092103002

Stoltz, G. (2016, april 6). Adam Smith. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Adam_Smith

Strandbakken, P. (1987). Protestantisme, kapitalisme og sosial endring : en historisk-sosiologisk studie av haugevekkelsens økonomiske aspekter i lys av Webers teorier om den protestantiske etikk. Universitetet.

Supphellen, M. (2013). Økonomiske effekter av religiøse holdninger til arbeid og næringsvirksomhet: Et overblikk og et rammeverk for videre forskning. Theofilus, 6 (2), 48–61.

Tamari, M. (1987). With all your possessions: Jewish ethics and economic life. Free Press.

Teigen, K. H. (2013, desember 29). motivasjon. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/motivasjon

Thrap, D. (1893). Hans Hauges Fængsling. Grøndahl. Hentet fra http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030403055

Weber, M. (1904). Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus.

Weber, M. (1995). Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Pax.

Woodberry, R. D. (2006). The economic consequences of pentecostal belief. Society, 44 (1), 29–35.

Woodberry, R. D. (2012). The Missionary Roots of Liberal Democracy. American Political Science Review, 106 (02), 244–274. http://doi.org/10.1017/S0003055412000093

Wrzesniewski, A., McCauley, C., Rozin, P., & Schwartz, B. (1997). Jobs, careers, and callings: People’s relations to their work. Journal of research in personality, 31 (1), 21–33.

Young, C. (2009). Religion and economic growth in western Europe: 1500-2000. Manuscript. Stanford: Stanford University. Retrieved from http://www. stanford. edu/ ∼ cy10/public/Religion_and_Economic% 20Growth_Western_Europe. pdf. Hentet fra http://religioninchina.org/Files/ResearchData/201212/201212211330521618.pdf

Aarflot, A. (1969). Tro og lydighet : Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse. Oslo - Bergen - Tromsø: Universitetsforlaget.

Aarflot, A. (1971). Hans Nielsen Hauge : liv og budskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Appendiks

Tabell 1: Tabell av finansielle transaksjoner gjort av Hans Nielsen Hauge og sentrale tilhengere

Abbildung in dieser Leseprobe nicht enthalten